«Jeg har gitt bort toromsleiligheten min til datteren min – nå får du registrere meg på adressen din!» erklærte svigermoren og dukket opp på døren med alle eiendelene sine. Men hun hadde ikke regnet med hvordan svigerdatteren ville reagere …
– Jeg har skrevet over toromsleiligheten min på datteren min. Nå får du registrere meg hos deg! erklærte Aljona Trofimovna med myndig stemme idet hun dukket opp i døråpningen.
– Hva står du der og glaner for? Ta imot bagasjen, kjære husfrue! Nå flytter jeg inn hos dere for godt!
Emilia ble stående urørlig i entreen med skohornet i hånden. På dørmatten lå tre store rutete bylter, stramt bundet sammen med klessnor, og en pappeske med en pelargonia.
På hodet hadde svigermoren en lilla beret med glitrende tråder. Leppene var kraftig markert med oransje leppestift.
– Aljona Trofimovna, mener du dette alvorlig? spurte Emilia forsiktig mens hun så på de enorme byltene.
– Hvorfor skulle du flytte hit? Du har jo en helt flott toromsleilighet rett ved parken!
– Jeg hadde den! Nå tilhører den Arina! svarte svigermoren stolt og presset seg forbi svigerdatteren bort til speilet i entreen.
– De unge trenger større plass. Eduard har lenge drømt om en romsligere bolig. Så jeg gjorde det eneste naturlige og skrev leiligheten over på datteren min!
– Hva mener du med at du skrev den over på henne? spurte Emilia vantro.
– Har du virkelig gitt henne hele leiligheten?
– Hvorfor skulle jeg vente? fnøs gjesten mens hun tok av seg den lilla bereten og rettet på den oppstivede luggen.
– Arina og Edik er så lei av å leie. Utleieren har satt opp husleien igjen!
Og dere har jo tre rom til bare to personer, du og Slavik. Det skader vel ikke økonomien deres om mannens mor får det store rommet med innglasset balkong!
Emilia hadde vært gift med Svjatoslav i seks år. De hadde ikke fått barn, men når det gjaldt bolig, hadde hun vært heldig. Den romslige treromsleiligheten med innglasset balkong hadde hun arvet etter bestemoren lenge før hun giftet seg.
Men det hadde kostet henne mye arbeid å få hele leiligheten for seg selv. For å kjøpe ut andelen til kusinen sin hadde Emilia jobbet i fem år på regnskapskontoret, nesten uten å ta ferie. Hun hadde selv betalt ned banklånet til siste krone.
Svjatoslav hadde flyttet inn i en ferdig møblert leilighet med bare en sportsbag og en gammel utenlandsk bil.
Mannen hadde aldri vært spesielt glad i å anstrenge seg.
Han jobbet som trafikkdisponent i et lite firma som leverte vann, tjente en beskjeden lønn og klaget stadig over sjefene sine. Emilia hadde aldri mast på ham. Hun var av natur mild og ettergivende.
Det var tydeligvis en feil.
– Slavik! ropte Aljona Trofimovna høyt innover i leiligheten.
– Hvor blir du av, gutten min? Kom og hjelp moren din med å bære byltene inn i stua! Jeg har fått vondt i korsryggen!
Svjatoslav dukket opp rundt hjørnet i en krøllete linskjorte. Han klødde seg nervøst på den stadig tynnere issen og stirret ned på skohyllen.
– Emi, bare ikke begynn å lage bråk med én gang, mumlet mannen uten å løfte blikket.
– Mamma har allerede ordnet alt hos notaren. Vi hentet papirene i går. Vi kan jo ikke la henne sove på en benk utenfor blokka!
– Vent litt, Slava, sa Emilia og la skohornet på kommoden.
– Hva mener du med at dere hentet papirene i går? Hvorfor er det jeg som får vite om dette sist, først nå som moren din står her med hele flyttelasset i entreen?
– Og hvorfor skulle vi måtte stå til regnskap overfor deg? blandet Aljona Trofimovna seg inn mens hun sparket av seg skoene på dørmatten.
– Det er min bolig, og jeg bestemmer selv hvem jeg gir den til! Datteren min har en ung familie som trenger plass til å vokse. Vi får bare finne en løsning her hos dere, som familie!
– Finne en løsning hvor?! Emilia kjente varmen stige opp i kinnene.
– I den store stua står arbeidsbordet mitt med datamaskinen, og der har vi sofaen hvor vi selv sitter om kveldene!
– Da får du flytte datamaskinen ut på kjøkkenet ved komfyren! Det er da ikke verre enn det! viftet svigermoren avvergende med hånden og satte kursen mot kjøkkenet som om hun allerede eide stedet.
– Du kan sitte på en krakk og føre regnskapene dine! Jeg trenger frisk luft og god plass. Jeg er vant til å bo ordentlig, jeg er tross alt en bykvinne!
Og sofaen deres passer meg helt perfekt. Jeg legger bare det strikkede pleddet mitt over den!
– Mener du virkelig dette? Emilia fulgte etter henne.
– Du har ikke engang spurt om jeg er villig til å gjøre mitt eget hjem om til et kollektiv!
– Hvem har sagt at vi trenger å spørre deg? svarte Aljona Trofimovna ubekymret mens hun inspiserte kjøkkeninnredningen.
– Forresten, den hyllen i skapet må du rydde til meg. Der skal jeg ha urteteene mine og alle grynene.
Og om morgenen er jeg vant til å spise varme dampede kalkunkoteletter. Du får stå opp en halvtime tidligere før du drar på regnskapskontoret. Det overlever du nok!
– Jeg?! Skal jeg lage dampede kalkunkoteletter til deg?! Emilia mistet nesten stemmen av ren vantro.
– Det er vel ikke Slavik som skal stå ved komfyren! Han er da mann! løftet svigermoren pekefingeren belærende.
– Og dessuten lovet sønnen min allerede på tirsdag at han skulle rydde plass til meg. Slavik, har du satt oljeovnen min og løperen inn i boden, slik jeg ba deg om?

Emilia snudde langsomt hodet mot mannen sin. Tirsdag kveld hadde Svjatoslav faktisk kommet inn med en lang rull bundet sammen med hyssing og to store pappesker fra bagasjerommet.
Han hadde stappet dem inn i det innerste hjørnet av boden, bak vinterjakkene. Da hadde han løyet og sagt at en kollega hadde bedt ham oppbevare et campingtelt og noen soveposer frem til helgen.
– Slava? spurte Emilia lavmælt.
– Så det var altså ikke kollegaens campingutstyr som lå i de eskene?
Svjatoslav ble rød i ansiktet og trakk nervøst på skuldrene.
– Vel … det er mammas ting, Emi! svarte han stresset.
– Vinterstøvlene hennes, oljeovnen og løperen! Hva så? Jeg tok det med på forhånd, så vi slapp å kjøre to ganger. Du skal alltid gjøre et problem ut av absolutt alt!
– Et problem?! gjentok Emilia.
– Hva annet skal jeg gjøre med deg? begynte mannen å gestikulere nervøst.
– Vi er jo familie! Vi må stille opp for hverandre! Mamma skal bare bo litt hos oss. Hvem er det egentlig hun kommer til å være i veien for?
Emilia sank tungt ned på krakken ved kjøkkenvinduet. Hun stirret lenge på ett bestemt punkt på flisene over kjøkkenbenken før hun til slutt gned seg slitent over tinningene. Hodet hennes verket av hele det absurde opptrinnet.
– La oss snakke helt ærlig, Slava, sa hun omsider.
– Du og moren din har planlagt dette bak ryggen min i en hel uke. Dere har i hemmelighet båret tingene hennes inn i boden min, gitt toromsleiligheten til Arina og bestemt dere for å stille meg overfor et fullført faktum?
– Og hadde du sagt ja hvis vi hadde spurt deg først? humret Aljona Trofimovna mens hun satte seg til rette ved kjøkkenbordet.
– Jeg kjenner dere svigerdøtre! Du hadde straks begynt med den vanlige regla om at det er for trangt, og at to kvinner ikke kan styre samme kjøkken! Nå er det allerede ordnet.
I morgen tidlig går vi til legekontoret. Du får registrere meg på fastlegekontoret deres. Og så ordner du folkeregistreringen min her, slik at pensjonen min kommer hit!
– Du kommer ikke til å bli folkeregistrert her, svarte Emilia rolig mens hun reiste seg fra krakken.
– Denne leiligheten tilhører bare meg. Jeg eide den allerede før vi giftet oss. Og jeg har ingen planer om å la andre flytte inn.
– Hva mener du med at du ikke har planer om det?! skrek Aljona Trofimovna og stampet med foten i ullsokken.
– Slavik, hører du hvordan kona di snakker til moren din?! Jeg er da ikke en fremmed kvinne som har kommet inn fra gata! Jeg er din lovlige svigermor!
– Du har gitt bort den eneste leiligheten du eier i byen til datteren din, svarte Emilia kontant.
– Da får du ta med deg byltene dine og dra til Arina. Kanskje svigersønnen din, Eduard, kan stå opp tidlig og lage dampede koteletter til deg!
– Og hvor skal jeg gjøre av meg hos dem, din skamløse kvinne?! eksploderte svigermoren. Den oransje leppestiften hadde nå smurt seg utover munnvikene.
– Arina skal snart pusse opp! De har knapt plass til seg selv! Men her hos deg står jo et helt palass tomt! Slavik, kan du for en gangs skyld si et ord til kona di?!
– Emi, nå går du virkelig for langt! brølte Svjatoslav plutselig og slo håndflaten hardt mot bordkanten.
– Jeg har bodd i denne leiligheten i seks år! Jeg har hengt opp gardinstenger på soverommet og båret vannmeloner opp til femte etasje om høsten! Har jeg ikke rett til å ta min egen mor inn under taket mitt?!
– Under ditt eget tak kan du gjerne huse hvem du vil, svarte Emilia skarpt.
– Problemet er bare at du ikke har noe eget tak, Slava. Du bor her på lånt tid, akkurat som alle andre gjester.
Og forresten, moren din har jo arvet et hus etter tanten sin i landsbyen Olkhovka. Med tomt og en ordentlig mursteinsovn.
– Dra dit selv, til den forbannede Olkhovka! veivet Aljona Trofimovna med armene.
– Der knirker gulvene, og man må fyre med ved! Jeg er en bykvinne! Med blodtrykket mitt kan jeg ikke sitte fast ute på landsbygda! Arina, Slavik og jeg har allerede lagt en perfekt plan!
– Å ja, dere tre har altså lagt en plan? Emilia så først på svigermoren og deretter på mannen, som plutselig hadde blitt helt stille.
– Dette blir stadig mer interessant! Og hva er det egentlig du skal få ut av denne avtalen, Slava? Hvorfor er du plutselig så sjenerøs mot lillesøsteren din?
Svjatoslav nølte og forsøkte å gi moren et diskret tegn med øyenbrynene, men Aljona Trofimovna var allerede så oppglødd at hun ikke lot seg stoppe.
– Hva er det å holde hemmelig når vi er familie? erklærte svigermoren overlegent.
– Arina og Eduard skal selge toromsleiligheten min ved parken, legge til sparepengene sine og kjøpe en ny leilighet i et moderne boligkompleks. Og så skal de dele pengene med Slavik!
De har lovet å gi ham en skikkelig sum fra salget, så han endelig kan bytte ut den gamle skraphaugen sin med en ordentlig SUV! Alle kommer til å tjene på dette!
Svjatoslav senket blikket skyldbetynget og pirket med neglen på kanten av voksduken ved vinduet.
– Hva er det som er så galt med det, Emi? mumlet han.
– Med lønna mi som trafikkdisponent kommer jeg aldri til å få råd til en skikkelig bil! Eksosanlegget har rustet i stykker, og kanalene er helt gjennomrustne.
Men nå foreslo Arinka selv at vi skulle flytte mamma inn hos dere, selge toromsleiligheten og gi meg min del av pengene til en ny bil!
Emilia lyttet til mannen sin, og hun kjente at sinnet forsvant. Det eneste som var igjen, var en dyp avsky og vantro.
Så det var altså dette det handlet om! Han hadde solgt freden i en leilighet som ikke engang var hans, mot løftet om en splitter ny leke!
All forvirring var nå borte. Emilia rettet seg opp, gikk bort til kommoden og tok opp telefonen.
– Hvem har du tenkt å ringe? spurte Svjatoslav mistenksomt.
– Søsteren din, svarte Emilia og slo på høyttaleren.
– Siden dere tre har ordnet alt dette som en stor, lykkelig familie, synes jeg Arina også skal få glede av nyheten om at moren hennes har flyttet inn hos oss.
Det ringte ikke lenge. Snart hørtes svigerinnens muntre, litt hånlige stemme fra høyttaleren. I bakgrunnen kunne de høre lyden fra en byggevarebutikk.
– Ja, Emilia! Hvorfor ringer du midt på dagen? Vi er på jakt etter tapeter og fliser til oppussingen, jeg og Edik har ikke tid!
– Arina, moren din står her i entreen min med tre store bylter og en pelargonia, sa Emilia uten omsvøp.
– Hun skryter av at hun har skrevet over toromsleiligheten sin ved parken på deg, men at hun har tenkt å bo hos meg. Så nå får du komme og hente moren din, siden du har fått leiligheten hennes.
Et høyt latterbrøl kom fra telefonen.
– Har dere mistet fullstendig forstanden der hjemme? Hvor skal jeg gjøre av henne?
Vi flytter ut av leiligheten vi leier i overmorgen, og det står allerede kjøpere med kontantene klare til å overta mammas toromsleilighet! Vi må gi de nye eierne nøklene om en uke!
– Arina, kjære datteren min, det er mamma! begynte Aljona Trofimovna å snakke raskt mens hun bøyde seg helt ned mot telefonen.
– Hva er det du sier? Emilia nekter å slippe meg inn! Hun har fått det for seg at hun skal bestemme alt! Jeg må jo ha et sted å bo! Og dere lovet jo også Slavik at han skulle få penger til en SUV fra salget …
– Mamma, nå får du gi deg! avbrøt Arina henne med en gang. Stemmen hadde plutselig blitt kald og skarp.
– Hva slags SUV til Slavik snakker du om? Har dere sett prisene på biler i det siste? Vi har så vidt nok penger til oppussingen og nye møbler. Vi har til og med måttet ta opp lån selv! Vi har ikke en eneste krone til overs!
– Vent litt, Arina, vi hadde jo en avtale! blandet Svjatoslav seg inn. Ansiktet hans hadde forandret seg fullstendig, og han grep tak i stolryggen.
– Du sverget jo forrige uke på at du skulle gi meg min del av pengene etter at papirene hos notaren var ordnet! Jeg flyttet jo mammas esker hjem til oss bare på grunn av det!
– Det er mye folk lover når de sitter rundt et middagsbord, lillebror! freste Arina.
– Tror du virkelig vi er så dumme at vi skal kaste rundt oss med penger? Du er førtisju år gammel! Skaff deg det du vil ha, selv!
Leiligheten er min nå, og når det gjelder mamma, får dere ordne opp selv. Kona di har jo tre rom. Hun får bare finne plass til henne!
Nå har vi ikke tid til dette. Selgeren kommer bort til oss!
Samtalen ble brutt.
Aljona Trofimovna ble sittende målløs og stirre på den svarte telefonskjermen. Hun presset begge hendene mot de runde kinnene.
Svjatoslav sto med munnen på vidt gap og forsøkte desperat å forstå hvordan hans egen søster og svoger hadde klart å lure ham så grundig.
– Ja, det var virkelig gjort med omtanke for familien, bemerket Emilia ironisk mens hun stakk telefonen i lommen på hjemmeskjorten.
– Hva sier dere nå, forretningsfolk? Er alle fornøyde? Hvordan føles den nye SUV-en, Slava? Har du fått plass til den i garasjen?
– Din utakknemlige kjerring … hvisket svigermoren.
Så snudde hun seg straks mot svigerdatteren med et bedende uttrykk.
– Emilotsjka, kjære deg, nå ser du jo hvordan min egen datter har sviktet meg! Du kan da ikke kaste en pensjonist ut på gata!
Greit, glem det store rommet og folkeregistreringen! Jeg kan sove stille på den lille sofaen. Jeg trenger ikke engang koteletter!
– Emi, vær så snill, ikke ta en forhastet beslutning, støttet Svjatoslav henne. Han forsøkte å legge hånden på konas arm.
– Jeg lot meg rive med av Arinkas løgner, det var djevelen som forledet meg! La oss pakke ut tingene nå. Mamma kan bo hos oss gjennom vinteren, så finner vi ut av noe til våren …
Emilia tok et skritt bakover og sørget for at mannen ikke fikk berøre henne.
Deretter gikk hun stille bort til boden og dro med et brak ut rullen med løperen og begge eskene med oljeovnen og vinterstøvlene.
Så hentet hun den slitte sportsbagen til Svjatoslav fra overskapet og kastet den ned på gulvet i entreen.
– Ingen skal overvintre her, sa Emilia bestemt.
– Slava, du har nøyaktig tjue minutter på deg til å pakke skjortene og sokkene dine i den bagen. Etterpå skal dere begge være ute av leiligheten min.
– Har du blitt fullstendig gal?! eksploderte Svjatoslav. All skyldfølelsen var plutselig som blåst bort.
– Du kaster altså din egen lovlige ektemann ut på gata på grunn av en liten misforståelse?! Hvem tror du kommer til å ville ha deg når du er førtiseks år gammel?!
– Jeg foretrekker å være førtiseks år og bo alene i min egen treromsleilighet, uten løgnere og snyltere, svarte Emilia kjølig.
– Først bærer du ut morens bylter, pelargoniaen og løperen. Hvis dere ikke er ute innen tjue minutter, banker jeg på hos naboen Pavel.
Han er tidligere fallskjermjeger og kan fint få både bagasjen og deg ned fra femte etasje etter nakkeskinnet!
– Ikke rør tingene mine! skrek Aljona Trofimovna mens hun klamret seg til esken med pelargoniaen.
– Dette skal du ikke slippe unna med! Jeg skal fortelle alle slektningene våre hva slags slange du er! Slavik, hvorfor står du bare der?! Er du mannen i huset eller en liten gutt som løper ærender for kona si?!
– Han er ikke lenger noe som helst her, avbrøt Emilia henne og tok mannens jakke fra knaggen. Hun kastet den oppå sportsbagen.
– Jeg søker om skilsmisse allerede i morgen, heldigvis har vi ingenting å dele. Tiden går, Slava. Sett i gang! Pavel er nettopp kommet hjem fra jobb!
Svjatoslav var livredd for naboen Pavel og våget derfor ikke å protestere mer.
Et kvarter senere slepte han pesende og snublende løperen og de rutete byltene ned trappene. Bak ham kom svigermoren subbende, mens hun høylytt forbannet storbyens svigerdøtre og utspekulerte svigersønner for hele oppgangen.
Samme kveld kom naboen Pavel innom og monterte en ny, solid sikkerhetslås på døren til Emilia. Hun bestilte seg en stor, rykende varm pizza og satte seg fornøyd til rette med en bok ute på den romslige, innglassede balkongen.
Da de første novemberfrostnettene kom, var ekteskapet deres offisielt oppløst. Svjatoslav dukket opp ved inngangen til regnskapskontoret hennes et par ganger til, med en bukett slappe, sammenkrøllede krysantemumer i hånden. Han ba henne om å ta ham tilbake.
Det var ikke så rart. Med den beskjedne lønna som trafikkdisponent hadde han rett og slett ikke råd til å leie selv et lite rom i byen.
Arina og Eduard hadde på sin side flyttet inn i en romslig, splitter ny leilighet. De hadde lagt begge slektningenes telefonnumre i svartelisten og ville ikke engang slippe sin egen mor over dørstokken.
Det var ikke annet å gjøre for Slavik enn å laste morens bylter, pelargoniaen og oljeovnen inn i den gamle skraphaugen av en bil. Deretter måtte han kjøre sammen med moren de hundre kilometerne ut til landsbyen Olkhovka.
Nå må Svjatoslav hver eneste morgen slite seg svett mens han kløyver fuktige bjørkevedkubber ute på gårdsplassen. Aljona Trofimovna pakker seg inn i et tykt dunskjerf og feier trappen med en kost laget av bjørkeris.
Og når den mobile matbutikken kommer til landsbyen, står den tidligere svigermoren i køen og skjeller ut svigerdatteren så alle kan høre det.
Hun forteller gjerne hvem som helst at Emilia kastet sin egen familie ut av en flott treromsleilighet og rett ut i kulden.
For en skamløs egoist! For et menneske uten skam!







