Fast bestemt på å finne en måte å omgå den smarte løsningen hennes på, begynte Greg med vilje å kaste teposene rundt plastdekselet, slik at de landet på blomsterpottene hennes og traff glassdørene.
Da hun innså at oppførselen hans hadde gått fra ren tankeløshet til bevisst trakassering, begynte hun å dokumentere hver eneste hendelse systematisk. Hun tok bilder, noterte datoene og samlet de tørkede teposene i en gjennomsiktig beholder som bevis på det som skjedde.
Senere, da Greg møtte henne i gangen og truet med å kaste teposene enda lenger inn på hennes side, hørte en av naboene, fru Alvarez, kommentaren hans. Hun tilbød seg umiddelbart å stille som vitne dersom saken skulle tas videre.
Med fotografiene, de skadede gjenstandene og fru Alvarez’ vitneforklaring tok kvinnen saken opp på det neste sameiermøtet. Byggets administrator, herr Lewis, irettesatte Greg for å ha brutt husordensreglene og for med vilje å ha kastet avfall inn på en annen beboers eiendom. Det ble gjort klart at dette ikke lenger kunne bortforklares som et uhell eller som uforsiktig oppførsel.
Som følge av saken fikk Greg en formell skriftlig advarsel. Han ble også pålagt å erstatte de materielle skadene han hadde forårsaket, og søknaden hans om å få installere en skjermvegg for bedre privatliv på balkongen ble avslått. Han måtte vente til den formelle advarselen ikke lenger var gjeldende før søknaden kunne vurderes på nytt.
Greg var både ydmyket og frustrert etter møtet. For første gang forsto han at handlingene hans faktisk kunne få konsekvenser. Han sluttet derfor å kaste teposer og andre ting over balkongrekkverket.

Da kvinnen hadde opplevd fire hele dager uten én eneste ny tepose på balkongen, skjønte hun at budskapet hennes endelig hadde nådd frem. Hun tok bort plastoppsamleren hun hadde satt opp som beskyttelse, og lot uteplassen vende tilbake til slik den hadde vært før konflikten startet.
Men selv om teposene forsvant, forsvant ikke minnene om det som hadde skjedd. Forholdet mellom de to naboene ble permanent forandret. Det var ikke lenger den samme avslappede naborelasjonen som før, og kvinnen bestemte seg for at hun ikke ville late som om ingenting hadde hendt bare for å unngå dårlig stemning.
En tid senere ba en budleverandør henne om å ta imot en pakke som var adressert til Greg. Tidligere hadde hun ofte gjort ham denne tjenesten uten å tenke over det. Denne gangen takket hun høflig nei.
Da Greg senere spurte henne om det, forklarte hun rolig at hun bare gjorde slike tjenester for naboer som viste respekt for hjemmet hennes. Hun trengte ikke å heve stemmen eller starte en ny krangel. Hun hadde allerede lært at tydelige grenser kunne være langt mer effektive enn sinne.
Greg svarte ikke med noen ny trussel eller diskusjon. Han tok imot beskjeden, og etter det holdt han avstand og lot henne være i fred.
Til slutt innså kvinnen at hele episoden hadde lært henne noe viktig. Å bevare freden betydde ikke at hun måtte akseptere respektløs behandling, tåle gjentatte krenkelser eller stadig gjøre tjenester for noen som ikke respekterte grensene hennes. Hun kunne være høflig uten å være ettergivende.
Og for første gang på lenge kunne hun igjen sette seg på balkongen om morgenen med kaffekoppen sin, nyte stillheten og vite at ingen teposer ville fly gjennom luften mot hjemmet hennes. Den lille balkongen var endelig blitt hennes fredelige sted igjen.







