«Du lurte meg!» ropte Nikolaj rasende midt i stua

Interessant

«Du lurte meg!» – Nikolaj sto midt i stuen, brennende av raseri

– Du lurte meg! – Nikolaj sto midt i stuen, rødglødende av sinne.

– Hva mener du med at jeg lurte deg?

– Du visste det! Du visste at du ikke kunne få barn, og likevel giftet du deg med meg!

– Du kommer til å bli den vakreste bruden, – sa moren og rettet forsiktig på sløret hennes.

Antonina smilte til sitt eget speilbilde.

Den kritthvite brudekjolen, de vakre blondemermene, Nikolaj ved siden av henne i den elegante dressen … Alt var akkurat slik hun hadde drømt om siden tenårene: kjærlighet, bryllup og en lykkelig familie.

Og selvfølgelig barn. Mange barn.

Nikolaj ønsket seg en sønn, mens hun drømte om en datter. Til slutt hadde de blitt enige om at tre barn ville være perfekt – tre små mennesker, slik at familien deres kunne være fylt av enda mer kjærlighet og lykke.

– Om et år kommer jeg til å løpe rundt med barnebarna mine, – pleide moren å si mens hun i all hemmelighet tørket tårene.

Antonina trodde på hvert eneste ord.

De første månedene av ekteskapet var som en eneste lang, lykkelig drøm. Nikolaj kom hjem fra jobb, hun ventet på ham med middag, og om kvelden sovnet de tett inntil hverandre.

Hver morgen så Antonina spent på kalenderen med hjertet i halsen. Forsinket? Nei … det hadde bare vært en feilberegning. En måned til. Så enda en. Og enda en. Da vinteren kom, sluttet Nikolaj å spørre håpefullt: «Noe nytt?»

Nå bare så han stille på henne hver gang hun kom ut fra badet.

– Kanskje vi burde oppsøke en lege? – foreslo Antonina i februar, da det nesten hadde gått et helt år.

– Det er vel på tide, – svarte han kort uten å løfte blikket fra telefonen.

Klinikken luktet av medisiner og noe som minnet om håpløshet.

I venterommet satt kvinner med slitne øyne. Antonina bladde i et magasin om graviditet og morsrollen og forsøkte å overbevise seg selv om at dette bare var et midlertidig problem.

Det kom til å ordne seg.

Alt kom til å gå bra.

Blodprøver. Ultralyd. Flere prøver.

Uendelige undersøkelser, kalde undersøkelsesbenker og sykepleiere som virket helt følelsesløse – alt fløt etter hvert sammen til én lang og utmattende runddans.

– Sjansen for å bli gravid på naturlig måte er rundt fem prosent, – sa legen rolig.

Antonina nikket.

Hun skrev ned rådene, stilte spørsmål og prøvde å forstå hva som måtte gjøres videre. Men inni seg føltes det som om alt hadde frosset til is. Behandlingen begynte om våren.

Og samtidig begynte også ekteskapet deres å forandre seg.

– Gråter du igjen? – Nikolaj sto i døren til soverommet. Irritasjonen var tydelig i stemmen.

– Det er hormonene …

– Det har pågått i tre måneder! Kan du ikke bare slutte? Jeg er lei av dette!

Hun ville forklare at det bare var midlertidig. At kroppen trengte tid. At legene hadde sagt at det kunne lykkes … Men Nikolaj hadde allerede gått ut og smelt igjen døren etter seg. Den første IVF-behandlingen ble planlagt til høsten.

I to uker lå Antonina nesten hele tiden i sengen. Hun var livredd for å gjøre noe som kunne ødelegge det lille håpet hun fortsatt holdt fast i. Så kom telefonen.

– Resultatet er negativt, – sa stemmen i den andre enden kort og følelsesløst.

Antonina sank ned på gulvet i gangen. Der ble hun sittende helt til kvelden, da Nikolaj kom hjem.

– Hvor mye har vi brukt til nå? – var det første han spurte om.

Ikke om hvordan hun hadde det.

Ikke om hun trengte en klem.

Bare penger.

– Jeg har ikke regnet på det …

– Det har jeg. Nesten én million. Og hva har vi fått igjen for det?

Antonina svarte ikke. Det fantes ikke noe svar som kunne gjøre situasjonen mindre vond. De bestemte seg for å prøve en gang til. Men Nikolaj begynte å komme senere og senere hjem fra jobb. Noen ganger luktet han av en annen kvinnes parfyme.

Antonina stilte ingen spørsmål. Det andre forsøket mislyktes også.

– Kanskje det er nok nå? – sa Nikolaj en kveld mens han satt overfor henne ved kjøkkenbordet. – Hvor lenge skal dette fortsette?

– Legene sier at det tredje forsøket ofte lykkes …

– Legene sier det de må si, så lenge de får betalt!

Den tredje behandlingen gjennomførte Antonina nesten alene. Nikolaj hadde plutselig noe som måtte gjøres hver eneste kveld. Han «ble forsinket» på jobb, igjen og igjen. Venninnene hennes hadde etter hvert blitt slitne av å trøste henne og ringte sjeldnere.

Moren hennes gråt i telefonen. Da Antonina for tredje gang hørte ordene «dessverre har det ikke lykkes», klarte hun ikke engang å gråte. Hun hadde brukt opp alle tårene sine lenge før.

Og nå …

– Du lurte meg! – ropte Nikolaj igjen.

– Hvordan? – spurte hun stille.

– Du visste at du var infertil! Og likevel giftet du deg med meg!

– Jeg visste det ikke! Jeg fikk diagnosen først etter at vi giftet oss! Du var selv med til legen!

– Ikke lyv! – Han tok et skritt mot henne. – Du fant bare en mann som var villig til å gifte seg med deg, og så kom overraskelsen!

– Kolja, vær så snill …

– Nok! – Han grep vasen og kastet den mot veggen.

Vasen knuste med et høyt smell.

– Jeg vil ha en normal familie! Med barn!

Han så på henne med et blikk fullt av avsky, som om hun var en feil han angret på. Kranglene ble daglige. Han begynte å kritisere absolutt alt. Maten. Klærne hennes. Måten hun gjorde ting på.

Til og med måten hun pustet på.

– Vi skal skilles, – sa han en morgen.

Antonina stirret på ham.

– Nei … vent. Vi kan adoptere et barn …

– Jeg vil ikke ha et fremmed barn! Jeg vil ha mitt eget!

– Gi meg en sjanse … Jeg elsker deg …

Nikolaj så på henne uten å blunke.

– Men jeg elsker ikke deg lenger.

Han sa det helt rolig. Og nettopp derfor gjorde ordene enda mer vondt enn alle skrikene hans. Den kvelden begynte han å pakke tingene sine.

– Jeg drar, – sa han.

Antonina sto bare og så på ham.

– Fordi du er ufruktbar, – slengte han etter henne før han gikk.

Døren smalt igjen.

Først da brøt Antonina fullstendig sammen.

Etter skilsmissen fløt dagene sammen til én eneste grå masse. Hun spiste nesten ikke. Hun sov nesten ikke. Noen ganger visste hun ikke engang hvilken dag det var.

Venninnene kom innom og forsøkte å hjelpe henne, men Antonina følte seg som om hun befant seg i en tykk tåke. Likevel fortsatte tiden å gå. Og en morgen bestemte hun seg. Nå var det nok. Hun begynte helt forsiktig.

Først en dusj. Så ryddet hun leiligheten. Deretter begynte hun å trene. På jobben tok hun på seg et krevende prosjekt og kastet seg inn i arbeidet.  Så begynte hun å reise.

Hun besøkte nye steder, så nye landskap og møtte mennesker hun aldri før hadde kjent. Litt etter litt begynte livet å vende tilbake. Det var på en bokhandel hun møtte Dmitrij. Det skjedde helt tilfeldig.

– Vær så god, – sa han med et smil og rakte henne boken.

Antonina så på ham.

– Og hvis jeg lar deg få den, inviterer du meg da på kaffe? – spurte hun, overrasket over sin egen dristighet.

Han lo. Og det var noe varmt og ekte i latteren hans. Over kaffen fortalte han om datteren sin, Dasja, som han oppdro alene.

– Du er en god far, – sa Antonina.

– Jeg prøver.

På deres tredje date bestemte hun seg for å fortelle ham sannheten.

– Jeg kan ikke få barn. Hvis det er viktig for deg, er det bedre at du vet det med en gang.

Dmitrij ble stille.

Så så han på henne.

– Jeg har en datter. Og det jeg trenger, er deg.

– Men …

– Du kan bli mor. Bare på en annen måte.

Dasja tok imot Antonina på en måte hun aldri hadde våget å håpe på. Først var jenta forsiktig og litt skeptisk. Så ble hun nysgjerrig. Og etter hvert kom tilliten. To år gikk. Antonina hadde lært å elske igjen – rolig, trygt og uten den konstante frykten for å bli forlatt.

På nyttårsaften lukket hun øynene og ønsket seg én ting:

«Jeg vil ha et barn.»

En måned senere oppdaget hun at mensen var forsinket. Hun tok en graviditetstest. To streker. Hun tok en til. Også to streker. Så en tredje. Det samme resultatet. Antonina klarte ikke å forstå det.

– Dmitrij … Jeg skjønner ikke …

Han løftet henne opp i armene sine.

– Jeg visste det! Jeg visste at det kom til å skje!

Legene klarte nesten ikke å tro det de så.

– Med diagnosen din … dette er nesten umulig …

Antonina holdt pusten.

– Men jeg er gravid?

Legen smilte.

– Ja. Alt ser normalt ut.

Hun lo og gråt på samme tid. Noen måneder senere møtte hun tilfeldigvis en bekjent av Nikolaj.

– Har du hørt om ham? – spurte mannen.

Antonina ristet på hodet.

– Han har allerede giftet seg for tredje gang … og fortsatt har han ingen barn. Legene sier at det er han som har problemet.

Antonina nikket bare. Inni seg kjente hun ingenting. Ingen bitterhet. Ingen sinne. Ingen smerte. Bare tomhet. Sommeren kom. Og sønnen hennes ble født. Dasja så på den lille babyen med store øyne.

– Kan jeg holde ham?

– Forsiktig … – sa Antonina med et smil.

Dasja tok forsiktig imot den lille gutten.

Så så hun alvorlig på Antonina.

– Mamma … kommer han alltid til å være så rød?

Antonina begynte å gråte. Dmitrij la armene rundt dem begge. Og akkurat da forsto Antonina noe hun aldri kom til å glemme: Noen ganger blir det umulige mulig – når det rette mennesket endelig kommer inn i livet ditt.

Visited 55 times, 1 visit(s) today
Vurder denne artikkelen
( Пока оценок нет )