– Mamma, ikke spar på løken i fyllet. Bare stek den godt i smør først, så den ikke blir bitter! – Andreas’ myndige stemme dundret ut av høyttaleren på telefonen.
Ljudmila Kuzminitsjna holdt mobilen litt unna øret.
Den støpejernsbelagte komfyren var helt tom. Det fantes verken gryter med stuet kål eller boller med kjøttdeig på kjøkkenet. På det blankpolerte spisebordet lå bare en hvit papirserviett, holdt på plass av en saltbøsse.
– Hører du etter i det hele tatt, eller sitter du og teller kråker igjen? – Sønnen ble stadig mer pågående.
– Ksenia sa at du skulle lage to stekebrett med leverfyll og tre med kjøtt. Mikhail kommer rett fra skiftet og er sikkert sulten som en ulv, så litt mager mat holder ikke for ham. Og svigermoren hennes kommer visst til å ta med seg noen av nevøene fra forstedene i helgen. Kort sagt: Det blir nøyaktig tolv munner. Innen elleve skal det stå damp fra stekebrettene!
– Jeg har hørt deg, – svarte Ljudmila Kuzminitsjna.
– Bra. Du skjønner vel selv at det er flaut å sette kjøpt mat på bordet når svigerfamilien kommer.
Arthur stanset et øyeblikk mens han flyttet telefonen fra den ene hånden til den andre.
– Vi kommer rundt elleve. Hold porten åpen!
Samtalen ble brutt med et kort pip.
Ljudmila Kuzminitsjna la telefonen ned i lommen på den beige kåpen.
Hun hadde arbeidet som seniorvakthavende ved byens strømforsyning i trettifem år. Det var ikke mye som kunne vippe henne av pinnen – verken roping, havarerte transformatorer eller avrevne høyspentkabler. Da halve boligområdet en januarnatt satt uten strøm midt i en snøstorm, hadde hun fordelt utrykningsmannskapene uten panikk og uten at hendene skalv.
Men de siste tre årene hadde sønnens familieliv minnet om en elektrisk installasjon med kortslutning som aldri tok slutt.
Tradisjonen med å mate Ksenias slektninger annenhver helg hadde begynt kort tid etter bryllupet deres. Den unge svigerdatteren hadde raskt forstått poenget:
Hvorfor bruke penger på restaurant eller skitne til stekepannene i den splitter nye leiligheten når svigermoren hadde en romslig bolig og mange års erfaring ved komfyren?
Oppskriften var den samme hver eneste gang.
Lørdag rundt middagstid kom den bestemte telefonen. En høylytt gjeng stormet inn, ledet av Ksenia. Skoene ble slengt fra seg hvor som helst i gangen. Mikhail presset seg bort til komfyren som det første han gjorde og åpnet ovnen med en bred, eieraktig bevegelse.
– Ljudmila Kuzminitsjna, du har vært gjerrig på kjøttet! – brummet han mens han pirket løs en bit av paien rett fra stekebrettet.
– Fyllet var mye saftigere sist!
Gjestene tømte fatene på få minutter.
Deretter slo svigermoren seg ned i sofaen og begynte å klage over hvor dyrt alt hadde blitt i butikkene, mens Ksenia effektivt hentet frem store emaljerte matbokser og plastposer.
– Mamma, vi tar med oss restene! – erklærte svigerdatteren uten engang å vente på svar.
– Mikhail trenger matpakke på jobb i morgen, og Andreas liker hjemmelaget mat. Du klarer jo aldri å spise opp alt alene. Det kommer bare til å bli dårlig!
I løpet av tre år hadde ingen av de tolv menneskene en eneste gang lagt en pakke smør eller en pose mel på bordet.
Da Ljudmila Kuzminitsjna sommeren før forsiktig hadde nevnt for sønnen at indrefilet av storfe nesten hadde doblet seg i pris på markedet, hadde Ksenia bare vrengt på de sminkede leppene.
Svigerdatteren hadde erklært at det var skammelig smålig å bebreide sin egen sønn og hans nye familie for et stykke brød. Ljudmila Kuzminitsjna gikk bort til skjenken.
Ved siden av en liten krystallvase lå et ark fra en skrivebok, brettet på midten. Med den samme presise håndskriften hun brukte på jobb, hadde hun skrevet:
«Jeg har reist på behandling på et sanatorium. Gassen er stengt. Paiene selges på kjøkkenet ved trikkeholdeplassen. Ljudmila.»
Ved siden av lå en blå henvisning fra revmatologen, stemplet med rundt segl fra bydelsklinikken.
Hun sjekket den lille reisevesken, rettet på skjerfet og gikk ut i oppgangen. Så låste hun døren etter seg. Klokken viste åtte om morgenen. Det var fortsatt god tid til bussen til forstedene.
Busstasjonen møtte henne med motorstøy, blågrå eksos fra gamle busser og en skarp stemme fra høyttaleren over perrongen.
Ljudmila Kuzminitsjna satte seg på en benk i ventesalen. Hun la hendene i fanget. Leddene verket som vanlig etter den fuktige høstvinden, men inni seg kjente hun en rolig klarhet.
Hun hadde spart til denne behandlingsreisen i flere måneder og nektet seg selv alt annet enn de aller billigste kornvarene og øyedråpene.
Klokken 10.45 begynte telefonen i lommen å vibrere uavbrutt.
Hun lot den ringe fem lange ganger før hun svarte.
– Mamma! – Andreas’ stemme var så skingrende at det nesten hørtes ut som om han hadde blitt klemt mellom to togvogner.
– Hvor i all verden er du?!
– I ventesalen, Andreas, – svarte hun.
– Hvilken ventesal?! Vi låste oss inn i leiligheten med nøklene våre, og det trekker iskaldt her inne! Komfyren er tom! Det finnes ikke en eneste pai, ikke engang te!
Sønnen gikk over i et skrikende falsettleie.
– Mikhail kom hit skrubbsulten, svigermoren til Ksenia sank ned på en krakk av ren indignasjon! Og på bordet ligger det en eller annen idiotisk lapp! Hva slags stunt er dette?!
– Det står ganske tydelig på lappen, – sa Ljudmila Kuzminitsjna.
– Jeg har reist for å ta vare på helsen min. Beina mine gjør vondt, og ryggen klarer nesten ikke å rette seg ut.
– Hva slags helse?! – Ksenia rev telefonen til seg.
Svigerdatterens stemme dirret av ekte raseri.
– Ljudmila Kuzminitsjna, er det noe galt med deg?! Tolv mennesker står sultne i gangen! Barna har vært på veien og klager, Mikhail er sint etter skiftet! Vi hadde ikke engang kjøpt brød hjemme fordi vi regnet med å spise ordentlig hos deg!
Hun trakk pusten og ropte:
– Ring etter en taxi med en gang og kom tilbake! Folk venter!
– Dere kan kjøpe noen paier på kjøkkenet ved trikkeholdeplassen, – foreslo svigermoren rolig.
– De har paier med kål til nesten ingen penger. De er ferske.
– Spis den forbannede maten selv! – eksploderte Ksenia.
– Andreas, gjør noe! Moren din gjør narr av oss foran hele familien min!
Sønnen tok igjen telefonen.
– Greit, mamma, nå er det slutt på spøkingen. Bli akkurat der du er! Vi kjører til busstasjonen nå. Bussen din kommer ikke til å dra uten oss. Jeg skal snakke med ekspeditøren personlig!
Ljudmila Kuzminitsjna avsluttet samtalen. Det var omtrent tjue minutter til avgang. Fra leiligheten hennes til busstasjonen tok det knapt ti minutter med bil på den rette veien.
Hun ble sittende på den solide trebenken ved det brede vinduet. Andreas stormet gjennom glassdørene til busstasjonen med et rødt ansikt etter all hastingen. Jakken hang åpen, og skjerfet hadde sklidd skjevt.
Rett bak ham kom Ksenia trippende, mens hun nervøst dro i knappene på den mintgrønne cardiganen.
Da Andreas fikk øye på moren, satte han opp farten. Han stilte seg over henne, nesten truende med hele kroppen.
– Har du mistet forstanden helt på dine gamle dager?! – hveste han og kastet et blikk mot de andre reisende.
– Det sitter folk i en iskald leilighet! Mikhail er rasende, svigerfamilien er så fornærmet at de nesten ikke får frem et ord! Skjønner du hvordan vi ser ut overfor dem nå?!
– Dere ser helt normale ut, – svarte Ljudmila Kuzminitsjna og så sønnen rett i øynene.
– Som voksne mennesker som inviterte gjester og derfor har ansvaret for å gi dem mat.
– Skal vi liksom ta med tolv mennesker på restaurant?! – raste Ksenia og pekte på svigermoren.
– De kommer til å flå oss for en formue! Vi har boliglån opp til halsen og billån i tillegg! Vi regnet med et ordentlig familieselskap! Er du moren hans eller hva?! Du er forpliktet til å hjelpe sønnen din!
– Hvem skylder jeg noe, og hvor mye? – spurte Ljudmila Kuzminitsjna.
– Din egen familie! – brølte Andreas og grep tak i håndtaket på reisevesken hennes.
– Nå er det nok. Opp med deg. Vi drar hjem. Vi stopper i supermarkedet på veien, kjøper ferdig deig og kjøttdeig. Hvis du beveger hendene litt raskt, rekker du å bli ferdig på en time. Mikhail får klare seg med smørbrød så lenge.
Han rykket vesken oppover, men Ljudmila Kuzminitsjna presset den fast mot benken med albuen.
– Slipp, Andreas, – sa hun uten å heve stemmen.
Men det var en slik kulde og myndighet i stemmen hennes at sønnen straks trakk hånden tilbake.
Andreas ble stående helt stille.
På trettifem år hadde han aldri hørt moren snakke til ham med en slik iskald autoritet.
– Mamma … hva er det med deg?
– Jeg er ikke kokken på en kantine, – sa hun tydelig og langsomt.
– Og jeg er ikke gratis hushjelp for Ksenia. I tre år har dere kommet til meg hver eneste lørdag med hele denne gjengen. Har noen av dere én eneste gang kjøpt med seg en pose epler til kaffen? Har noen av dere noen gang spurt hvordan en pensjonist med små midler har råd til alt kjøttet som deres kjære Mikhail stapper i posene sine?
– Men det var jo du som inviterte oss! – glefset Ksenia.
– Du sa selv at du var ensom! Vi burde jo være glade for at slektningene våre kommer på besøk, i stedet for å sitte alene og ruge over pengene våre!

– Jeg inviterte sønnen min til lunsj, – svarte Ljudmila Kuzminitsjna.
– Én sønn. Ikke en hel flokk med sultne snyltere som kommer med tomme matbokser for å fylle dem.
– Mamma, slutt å ydmyke deg selv foran folk! – Andreas kastet et nervøst blikk mot passasjerene med kofferter som nå begynte å følge med på krangelen.
– Vi ble litt revet med, greit nok! Neste gang tar vi med mat selv! Bli med hjem nå, da? Det er så pinlig foran svigerfamilien. En eldre kvinne har reist hele veien og sliter.
– Da kan du ta henne med hjem til deg, gutten min, – foreslo moren.
– Dere har en myk sofa og en TV som fyller halve veggen. La Ksenia stille seg ved komfyren og steke koteletter. Hun er ung og frisk. Hendene hennes faller neppe av.
Svigerdatteren rykket nervøst på skulderen.
– Hvorfor i all verden skal jeg bruke den eneste fridagen min på å stå ved komfyren?! Jeg har jobbet hele uka i resepsjonen og håndtert pasientkort!
– Og jeg har jobbet trettifem år med døgnvakter, – svarte Ljudmila Kuzminitsjna og reiste seg fra benken.
Knærne sendte en skarp, verkende smerte gjennom kroppen, men hun rettet likevel ryggen.
– Og jeg har fortjent retten til å bruke lørdagene mine på å hvile, ikke på å elte kilo etter kilo med deig for slektninger som ikke engang er mine.
Hun tok frem det blå skjemaet med stempelet.
– Her er henvisningen fra revmatologen. Den har ligget på nattbordet i tre uker, rett foran nesen din, siden den dagen du hentet farens verktøysett. Har du én eneste gang spurt hvorfor moren din halter?
Andreas så på det blå klinikkstempelet og ble stille. En mekanisk knitring kom over høyttaleranlegget:
«Passasjerene på rute 240 til sanatoriet bes gå til avgang fra plattform to. Vennligst gjør dere klare for ombordstigning.»
Ljudmila Kuzminitsjna tok tak i vesken.
– Du skal ingen steder! – Andreas tok et skritt frem og forsøkte å blokkere veien hennes mot glassdørene.
– Jeg har nøklene til leiligheten din i lommen! Hører du?! Vi blir sittende der til du kommer på bedre tanker! Mikhail er allerede i gang med å sjekke fryseren!
– La ham bare sjekke, kjære deg, – svarte moren med et lite smil.
– Kjøleskapet har vært tomt og avrimet siden onsdag. Det ligger ikke engang en pakke salt på hyllen. Og nøkkelen kan du beholde som et minne. Når jeg kommer tilbake om tre uker, ringer jeg låsesmeden og skifter låsen.
Hun gikk forbi sønnen.
– Ljudmila Kuzminitsjna! – ropte Ksenia etter henne med åpenlyst hat i stemmen.
– De er en skamløs egoist! Glem veien til hjemmet vårt! Vi kommer aldri mer i nærheten av dere! Du kommer til å angre når du blir gammel, men da er det for sent! Det kommer ikke til å være noen som engang kan gi deg et glass vann!
Ljudmila Kuzminitsjna senket ikke engang farten.
– God tur, – sa hun over skulderen.
– Og så holder stekepannene mine seg hele.
På perrongen blåste en frisk høsttrekk. Den gamle bussen ristet lett på tomgang og sendte hvite dampskyer ut i den kalde luften. Kontrolløren i den oransje vesten sjekket billetten hennes, så på passet og vinket henne videre mot bussen.
– Vær så god. Plass nummer sju, ved vinduet.
Hun gikk opp de rillete trinnene og satte seg.
I det støvete bussvinduet så hun Andreas og Ksenia stå utenfor. Sønnen viftet rasende med armene mens han forsøkte å forklare noe til kona. Hun svarte med høy stemme, og til slutt løp begge nesten bort mot parkeringsplassen.
Trolig hadde de plutselig husket at den sultne slekten fortsatt satt i den kalde leiligheten med tomme gryter. Bussen satte seg i bevegelse og svingte sakte ut på veien mot forstedene.
Utenfor vinduet gled striper av oransje høstskog forbi, sammen med tomme bussholdeplasser og gjerdene rundt små sommerhus. Foran henne ventet tre uker med behandlingsbad, stillhet, furustier og de enkle suppegrytene som en helt fremmed kokk sto for.
Tre uker gikk. Ljudmila Kuzminitsjna kom tilbake til byen tidlig om morgenen med rutebussen. Hun gikk lettere enn før, og smertene i knærne hadde avtatt merkbart. Det var fred i sjelen.
Hun tok straks frem nummeret fra en liten lapp hun hadde revet av en oppslagstavle i oppgangen.
Førti minutter senere sto en bredskuldret låsesmed med en jernkoffert i gangen hennes. Han fjernet den gamle låssylinderen og monterte en ny messinglås med et komplett sett forseglede nøkler.
Andreas’ gamle nøkkel var nå bare et ubrukelig stykke metall.
Telefonen ringte nærmere klokken seks om kvelden.
Sønnens navn lyste på skjermen.
Ljudmila Kuzminitsjna svarte.
– Er du hjemme allerede? – spurte Andreas i stedet for å hilse.
Stemmen var sur, anstrengt og tydelig fornærmet.
– Ja, gutten min.
– Og hvordan er helsen? Fornøyd med turen?
– Jeg hadde det fantastisk. Takk for at du selv spurte hvordan moren din har det.
Det ble stille i den andre enden.
Andreas hadde tydeligvis forventet en skyldbetynget stemme eller i det minste en antydning til at hun angret på at hun hadde ødelagt familiesammenkomsten tre uker tidligere.
– Greit, hør her, – begynte han igjen med sitt vanlige press, selv om selvsikkerheten i stemmen var borte.
– Ksenia sier at hun ikke kommer til å ringe først. Du ydmyket oss foran hele familien hennes. Mikhail måtte legge igjen en ganske stor sum på en veikro, og han er fortsatt sint. Men jeg er villig til å legge det gamle bak oss.
Sønnen trakk pusten tungt før han leverte det han tydeligvis hadde planlagt å si:
– Det er lørdag i morgen. Bak noen ordentlige paier, slik du pleier. Med kjøtt og epler. Vi kommer hele familien rundt to. Bare ikke finn på noe tull denne gangen.
Ljudmila Kuzminitsjna flyttet telefonen over i den andre hånden.
– Dere kommer ikke, Andreas, – svarte hun rolig.
– Hva mener du med det?!
– Jeg skiftet låssylinder for en halvtime siden. Og nå baker jeg bare til høytider. Og da baker jeg bare for meg selv.
– Er du moren min eller en fremmed?! – ropte sønnen.
– Vi er jo familie!
– Jeg er moren din, – bekreftet hun.
– Men den gratis matserveringen er stengt for godt. Vakten er avsluttet. Skiftet er over.
Hun la på og slo av lyden på telefonen.
Et par dager senere fortalte naboen i oppgangen henne en ganske morsom nyhet.
Hele forrige helg hadde Andreas, Ksenia og Mikhail tilbrakt på svigermorens hytte, hvor de hadde gravd opp en overgrodd potetåker i yrende regn. Belønningen var to glass med fjorårets sylteagurker.
Familiestyrken hadde altså flyttet til en ny front.
Men Ljudmila Kuzminitsjna brydde seg ikke det minste lenger.
Hun tok tuben med apoteksalven ut av vesken og la den i nattbordskuffen. Så slo hun på radioen på veggen og satte seg for å gå gjennom gamle strømregninger.
Leiligheten var varm, romslig og på en merkelig måte uvant stille.







