«Hvorfor er du hjemme så tidlig?» stammet ektemannen. Men idet hun gikk inn på kjøkkenet, raste hele verden hans sammen.

Familiehistorier

Toget kom fire minutter før tiden – og da Polina åpnet døren hjemme, skjønte hun at hele livet hennes hadde forandret seg

Toget fra Jaroslavl kom inn fire minutter før rutetid, og Polina tok det som en personlig gave fra skjebnen. Kontrakten hadde blitt signert allerede den første dagen.

Den andre hadde gått med til høflige smil og endeløse formaliteter. Den tredje hadde hun ganske enkelt gitt til seg selv. Perrongen var varm, vesken føltes lett, og humøret hennes var akkurat som da hun var sytten.

I kiosken ved utgangen kjøpte hun en eske med éclairs, akkurat de med sjokoladeglasur som Gleb alltid kalte «min lille svakhet». Etter ni år som gift likte hun fortsatt å se en voksen mann bli oppriktig glad for en eske med kaker. Mens hun gikk, ringte hun moren.

– Jeg er tilbake. Hvordan går det med Eva? spurte Polina og flyttet kakeesken over i den andre hånden.

– Hun lever og har det fint. I går klippet hun luggen på dukken sin og sa at det var moderne, svarte moren. – Når skal du hente henne?

– På lørdag. Jeg vil overraske Gleb i dag. Han tror jeg kommer hjem i overmorgen.

– Da får du overrasket ham, lo Tamara Vitaljevna. – Det er sunt å overraske menn av og til.

Polina lo og lovet å ta med en kake på lørdag.

Hun gikk opp til leiligheten, tok frem nøklene og åpnet døren så stille hun kunne. Hun ville fange øyeblikket. I gangen sto et par fremmede sandaler, pent plassert med tuppene inn mot veggen.

Hun gikk tre skritt og stanset ved kjøkkendøren.

Gleb satt der i morgenkåpe med albuene på bordet. Overfor ham satt Alice, naboen fra etasjen over. Hun hadde på seg en tynn kjole og håret satt opp. To kaffekopper sto på bordet, sammen med en liten skål med kjeks. På det hvite porselenet var det et rosa avtrykk av leppestift.

– Hvorfor er du hjemme så tidlig? spurte mannen hennes forskrekket og veltet nesten kaffekoppen så kaffen skvatt utover duken.

– Tog er farlige ting, Gleb. Noen ganger kommer de faktisk når de skal, svarte Polina og satte esken med éclairs i vinduskarmen.

– Jeg fikk fri tidligere. Planene på jobben ble endret, begynte han fort. – Eller, først ble de ikke endret, og så sa de at jeg kunne dra, og jeg tenkte…

– Du tenkte. Det er jo en begivenhet i seg selv, nikket hun. – God morgen, Alice. Jeg ser dere har forsynt dere av kjeksen vår.

– Å, Polina, jeg skulle bare innom et øyeblikk! Alice spratt opp og rettet på kjolen. – Jeg skulle levere tilbake skrutrekkeren. Gleb hadde lånt den til meg.

– Skrutrekkeren, gjentok Polina rolig. – Den må ha vært tung hvis du måtte sette deg ned og drikke kaffe først.

– Må du begynne med dette med en gang? Gleb rødmet. – Hun trengte hjelp, og vi spanderte en kaffe på henne!

– Jeg har ikke begynt med noe ennå. Jeg har ikke engang satt fra meg vesken.

Alice smatt ut i gangen mens hun pratet om en komfyr hun visstnok hadde glemt å slå av. Døren lukket seg bak henne.

Polina tok av seg skoene, vasket hendene og tok frem kakene.

– Vær så god. Din lille svakhet, sa hun.

– Takk, mumlet Gleb uten å se opp.

Den natten klarte hun nesten å overbevise seg selv om at hun overreagerte. Alice bodde bare én etasje over. Mannen hennes jobbet lange perioder borte. Naboer hjalp hverandre. Det kunne være en helt normal forklaring.

Polina hadde alltid foraktet overdreven mistenksomhet. Hun hadde ingen planer om å bli en kvinne som undersøkte alt med forstørrelsesglass.

Neste morgen samlet hun sammen skittentøyet og begynte, som alltid, å sjekke lommene i jeansene. Mynter. En kvittering fra supermarkedet. En sammenkrøllet papirlapp.

Så fant hun to kinobilletter.

Forrige fredag.

Kveldsforestilling.

To seter ved siden av hverandre.

– Gleb, kan du komme litt? ropte hun rolig.

– Hva er det? Han dukket opp i døren mens han fortsatt tygget på en éclair.

– På fredag kveld ringte du meg fra kontoret og sa at du druknet i rapporter. Jeg syntes synd på deg. Jeg sa til og med til en venninne: «Mannen min jobber som en gal.»

– Og?

– Og her har jeg to kinobilletter. Rad seks. Jeg visste ikke at rapporter ble vist på storskjerm.

– Driver du og roter gjennom lommene mine? stemmen hans steg med én gang.

– Jeg sorterer klesvask. Vanligvis finner man mynter og kvitteringer i lommer. Av og til finner man sannheten også, sa Polina. – Jeg bestilte den ikke, men den falt tydeligvis ut av buksen din helt av seg selv.

– Jeg var på kino med Timur! En idiotisk komedie! Er du fornøyd nå?

– Ikke helt. Jeg kan litt om komedier. De skal være morsomme for begge.

– Anklager du meg for noe? Han tok et skritt mot henne. – Du kommer hjem og begynner å forhøre meg med én gang!

– Jeg stilte deg ett spørsmål. Hvis ett spørsmål føles som et avhør, har du tydeligvis en ganske komplisert historie, svarte hun og la billettene forsiktig på hyllen. – Spis videre. Jeg har ingen planer om å spise deg.

Han gikk inn på rommet og smalt døren igjen.

Polina startet vaskemaskinen og satte seg på puffen i gangen. Hun stirret på en ripe i gulvlisten som de hadde snakket om å male over i fire år.

Senere den kvelden kjørte de til butikken, og en merkelig stillhet hang mellom dem. Før hadde de aldri hatt nok tid på en biltur til å snakke ferdig.

Nå var to røde lys nok til at samtalen døde.

– Er du sur? spurte han i et kryss.

– Jeg konsentrerer meg, svarte hun. – Det er to forskjellige ting, selv om de kan se like ut utenfra.

På lørdag kom Gleb sin mor, Ludmila Sergejevna, med en bøtte full av epler fra landet. Hun la dem utover kjøkkenbordet, strøk sønnen over skulderen og begynte på den vanlige historien om hvor ryddig og ordentlig han alltid hadde vært som barn.

– Gleb var så nøye med orden fra han var liten, sa hun stolt. – Alt skulle ligge på riktig plass.

– Det merkes, svarte Polina. – Til og med i lommene hans er alt godt organisert. Også kinobillettene.

Gleb begynte å hoste så voldsomt at et eple rullet ned fra bordet. Mandag kom Ksenia, den eneste venninnen Polina stolte nok på til å gi både nøklene til leiligheten og tilgang til sine egne dumme tanker.

Hun kom inn, satte seg i sofaen og satt i nesten fem minutter og vred på stroppen på vesken før hun klarte å snakke.

– Jeg burde kanskje ikke si dette, begynte hun. – Men for to uker siden så jeg Gleb på en kafé i Polevaja-gaten.

– Sammen med hvem? Polina holdt blikket hennes fast.

– Med naboen deres. Med Alice. Han holdt henne i hånden og sa noe, og hun lo.

– Hvorfor sa du ingenting?

– Fordi jeg var redd for å ta feil, sa Ksenia og rødmet. – Tenk om jeg ødelegger en familie uten grunn? Polina, ikke gjør noe forhastet, vær så snill. Bare følg litt med.

– Ksenia, jeg gjør ikke ting forhastet. Jeg går ikke rundt med øks, svarte Polina og satte seg ved siden av henne. – Men jeg er heller ikke en kvinne som tåler ting i årevis. Jeg samler ikke på bitterhet som gamle syltetøyglass på balkongen.

– Kanskje det virkelig ikke er noe mellom dem.

– Da finner jeg ut av det i løpet av en uke. Sannheten er som en dårlig oppussing. Du ser ganske raskt hvor arbeidet er slurvet.

To dager senere kjørte Polina og Gleb Eva til sommerleiren. Datteren sang hele veien, krevde at de skulle stoppe for iskrem og fortalte at hun skulle bli den modigste i hele gruppen.

Polina lo.

Og et øyeblikk tok hun seg selv i å tenke at alt nesten føltes som før.

Ved porten løp Eva bort til de andre barna, mens Gleb ble stående ved registreringen. En ung kvinne i gul T-skjorte snakket med ham. Han lo, rettet ryggen og lente hodet litt til siden.

Polina kjente igjen den måten å smile på.

Slik hadde han sett ut for ti år siden da han fulgte henne hjem og alltid fant på en unnskyldning for å bli litt lenger.

– Da var alt ordnet, sa han fornøyd da han kom tilbake. – Alena har ansvaret for gruppen hennes. Virker som ei hyggelig jente.

– Du snakket med henne i åtte minutter, sa Polina.

– Og?

– Du har snakket med meg i fire i dag.

– Teller du nå? fnøs han.

– Jeg kan telle. Det er en del av jobben min. Jeg har bare aldri hatt behov for å gjøre det før.

Hjemme tok hun frem en flaske vin hun hadde spart til bryllupsdagen. Hun åpnet den, fylte to glass og satte ett foran mannen.

– Sett deg. Vi må snakke.

– Jeg hører på, svarte Gleb og satte seg med et uttrykk som om hun hadde avbrutt noe svært viktig.

– Kinobillettene fra fredag. Én. Kaffe med leppestift på koppen mens jeg var borte. To. Kaféen i Polevaja-gaten der du holdt Alice i hånden. Tre, sa Polina rolig. – Jeg ringte Timur. Han ble veldig overrasket over at dere hadde sett en komedie sammen, siden han var hos foreldrene sine i Kovrov den fredagen.

– Følger du etter meg nå? Gleb rykket fremover. – Er du helt normal? Du tester meg som om jeg var et barn!

– Jeg stilte spørsmål. Folk følger etter andre når de er redde for svarene. Jeg har ingenting å være redd for, sa hun og tok en slurk vin. – Fortsett. Dette blir interessant.

– Det var ingenting mellom oss! Hun er alene! Mannen hennes jobber borte, og hun har ingen som kan hjelpe henne! Jeg støttet henne bare som et medmenneske, og så kommer du og gjør alt skittent!

– Støtte kan bety mange ting. Men vanligvis innebærer den ikke å låse døren og lyve om overtid på jobben.

– Beskylder du meg for utroskap? Han reiste seg brått, og stemmen sprakk. – Hva tenker du med? Vi har en datter! Vil du ta faren hennes fra henne?

– Vi fikk ikke Eva i går, Gleb. Og merkelig nok virket hun ikke som et problem da du satt på kafé med Alice.

– Jeg jobber livet av meg for dere! Jeg har gjort alt i denne leiligheten med mine egne hender! Stikkontakter, gulv, bad! Han pekte mot veggen. – Så ikke kom her med dette om at «leiligheten er din fordi du arvet den fra bestemoren din»!

– Der kom den ærlige samtalen, sa Polina og satte fra seg vinglasset. – Du er ikke mest redd for å miste familien. Du er redd for å miste kvadratmeterne. Gulvet kan du få med deg hvis du vil. Riv det opp.

– Hører du hva du selv sier?!

– Jeg tenker klarere enn deg akkurat nå, fordi jeg ikke trenger å huske to forskjellige versjoner av den samme fredagen, svarte hun. – Det er slitsomt å lyve, Gleb. Som å bære en koffert uten håndtak. Du vil ikke slippe den, men det er forferdelig å bære den.

– Det. Var. Ingenting! Han slo håndflaten i bordet.

– Da kan du forklare meg hvorfor en kvinne du angivelig ikke har noe med, setter sandalene sine i gangen min med tuppene mot veggen. Folk gjør ikke det når de bare skal innom i fem minutter.

Han ble stille.

Han pustet tungt.

Så begynte han å snakke igjen, lavere denne gangen, raskt og usammenhengende.

– Polina, greit. Kanskje jeg gikk litt for langt. Vi pratet. Vi møttes. En mann er ikke laget av stål. Men jeg var ikke utro mot deg, hører du? Ikke på ordentlig. Det skjedde ingenting!

– Vet du hva som er det mest interessante? Polina så på ham nesten med nysgjerrighet. – Du prøver å prute nå, som om du selger råtne epler på et marked. Halv pris, og så skal jeg late som om de er fine. Men jeg kjøper ikke.

– Og hva skjer nå? Han ble blek. – Skal du kaste meg ut? Jeg er mannen din!

– Du har tjuefire timer på deg til å pakke. Leiligheten er min. Dokumentene er i orden. Nøklene legger du på hyllen.

– Du kan ikke…

Han stoppet da han møtte blikket hennes.

– Fortsett, sa hun. – Jeg skriver det gjerne ned. Løfter bør dokumenteres.

En time senere hadde han dratt. To store bager. Et skap sto igjen åpent. I døren snudde han seg som om han ventet på at hun skulle rope ham tilbake. Polina lukket døren. Så dro hun til moren. Tamara Vitaljevna stilte ingen spørsmål.

Hun dekket bordet, satte frem en tallerken med borsjtsj og satte seg overfor datteren.

– Spis. Du kan fortelle hvis du vil.

– Vi skal skilles, sa Polina.

– Jeg forstår, svarte moren og nikket. – For tjue år siden kom faren din hjem en natt like før morgenen. Og jeg tilga ham. For familiens skyld. For din skyld. For husets skyld.

– Du har aldri fortalt meg det.

– Og jeg angret helt til han døde, sa Tamara Vitaljevna og glattet ut duken. – Ikke fordi han nødvendigvis var et dårlig menneske. Men fordi jeg sviktet meg selv den natten. Og det finnes noen ting man aldri helt blir frisk av.

Hun så på datteren.

– Jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre. Jeg vil bare at du skal vite hvordan det kan føles.

Polina dro hjem den natten, la seg og sovnet med én gang.

Neste morgen begynte telefonene fra ukjente nummer. Hun svarte ikke. Roser pakket inn i cellofan dukket opp utenfor døren. Hun ga dem til naboen i første etasje som hadde bursdag.

Gleb begynte å vente utenfor oppgangen.

Han stoppet henne ved bilen. Gikk ved siden av henne. Snakket hele tiden.

– Polina, ikke ta noen forhastede avgjørelser. Vi er voksne mennesker.

– Voksne mennesker tar ansvar for det de gjør. De løper ikke etter sine tidligere koner rundt i nabolaget.

– Jeg er ikke eksmannen din!

– Juridisk sett ikke ennå. Men i praksis har du vært det siden fredag. Rad seks.

– Du har blitt så kald.

– Jeg har blitt ærlig. Når man er vant til løgner, kan ærlighet føles som et slag.

Hun åpnet bildøren.

– Flytt deg, vær så snill. Jeg har ting å gjøre.

Han skrev lange meldinger om natten. Hun leste dem ikke. Hun svarte ikke. Å krangle med et menneske som lyver selv for seg selv, tenkte hun, var som å forklare et speil at det var skjevt. Mot slutten av uken kom Ludmila Sergejevna.

Denne gangen hadde hun ikke med epler.

Ingen historier om den perfekte gutten hennes heller.

– Jeg er ikke her for å lage en scene, sa hun med én gang og ble stående i gangen. – Jeg vet alt. Han fortalte meg det selv da han ikke hadde noe annet valg.

– Kom inn.

– Jeg oppdro ham, og derfor klandrer jeg også meg selv, sa kvinnen og satte seg ytterst på stolen. – Polina, jeg ber deg bare om én ting. Ikke ta Eva fra meg. Jeg er bestemoren hennes. Jeg skal aldri snakke stygt om deg. Aldri.

– Ludmila Sergejevna, jeg er ikke i krig med deg, svarte Polina. – Du er en god bestemor. Eva har vært hos deg om sommeren, og hun skal fortsette å være det. Et barn er ikke en mynt man bruker i en konflikt. Jeg spiller ikke slike spill.

– Takk, hvisket hun og senket hodet. – Jeg trodde du kom til å jage meg ut.

– Hvorfor skulle jeg gjøre det? Fordi sønnen din ikke klarte å styre seg selv? Det er hans regning, ikke din.

Eva kom hjem fra sommerleiren solbrun, med skrubbsår på knærne og en ryggsekk full av steiner. Hun kastet seg rundt halsen på moren, tømte skjell og småting utover gulvet og stanset plutselig.

– Hvor er pappa? Han lovet at han skulle hente meg.

Polina satte seg på huk foran henne.

– Pappa bor et annet sted nå, vennen min. Han og jeg skal ikke bo sammen lenger. Men han kommer alltid til å være pappaen din, og han elsker deg.

– Er det min feil?

– Nei. Absolutt ikke. Dette handler bare om de voksne, og du har ingenting med det å gjøre. Du er det beste vi to noen gang har fått til sammen.

Den natten, etter at Eva hadde sovnet, satt Polina på gulvet ved sofaen og gikk gjennom gamle bilder.

Bryllupet. Fødeavdelingen. Gleb med den lille babyen i armene, rød i ansiktet av tårer og lykke. Hun prøvde ærlig å finne øyeblikket da alt hadde gått i stykker. Men hun fant det ikke.

Kanskje sprekken hadde kommet lenge før. Stille. Sakte. Som en sprekk i glass som vokser uten at man merker det før lyset plutselig treffer akkurat riktig. Foran henne ventet skilsmisse, papirer, deling av ting og vanskelige samtaler. Men frykten var borte.

Og det var en langt bedre følelse enn hun noen gang hadde forestilt seg. Samtidig satt Gleb alene i en leid leilighet og rev seg selv i stykker for hvert eneste valg han hadde tatt.

Han forbannet øyeblikket da han hadde latt seg selv smile litt for lenge til naboen. Og like etter forsøkte han å unnskylde seg selv. Det hadde jo ikke skjedd noe. Han hadde jo ikke vært utro. Det var bare tanker.

Og tanker teller vel ikke? Han gjentok det om og om igjen, som et mantra. Men han klarte ikke å forstå hvorfor det ikke fikk ham til å føle seg det minste bedre. Neste morgen sto han igjen utenfor oppgangen. Polina gikk forbi med Eva i hånden.

Hun snudde ikke engang hodet. Ikke fordi hun var sint. Ikke fordi hun prøvde å straffe ham. Hun hadde ganske enkelt virkelig dårlig tid.

Visited 114 times, 1 visit(s) today
Vurder denne artikkelen
( Пока оценок нет )