Kolja du må virkelig lære henne en lekse hun aldri kommer til å glemme. Det hun gjorde sjokkerte alle…

Interessant

KOLYA DU MÅ LÆRE HENNE EN SKIKKELIG LEKSJON

Hun lyttet misfornøyd til sønnens svar.

— Hør her, jeg kan da ikke hele tiden være den som må oppdra din Varvara! svarte Anna Sergejevna irritert. — Herregud altså, bare navnet hennes høres jo ut som en kråke som skriker…

Men nok en gang var ikke Nikolajs svar godt nok for moren.

— Greit da, hvis du virkelig har satt deg fast der… Så får det vel være. Jeg er faktisk på vei til kontoret nå. Det gjør ingenting om jeg blir litt forsinket. Jeg kjører innom på veien og ser selv hva som foregår.

Da samtalen var avsluttet, sukket hun irritert og så på sjåføren gjennom bakspeilet.

— Misha, legg om ruten!

Da den skinnende hvite SUV-en som Anna Sergejevna satt i nærmet seg bommen som sperret inngangen til det eksklusive boligkomplekset, ble bilen møtt av en forvirret vekter.

— Beklager, innkjørselen til gårdsplassen er midlertidig stengt… sa han.

— Hva har skjedd?

Anna Sergejevna lente seg selv ut av vinduet for å finne ut hva som foregikk.

— Det skjer noe merkelig der inne, forklarte vekteren. — Vi venter på politiet.

Anna Sergejevna rynket pannen. Hun fikk en sterk følelse av at alt oppstyret på en eller annen måte hadde med henne å gjøre. Hun ba sjåføren parkere like ved, gikk ut av bilen og satte kursen mot boligblokkene.

Inne på gårdsplassen sto en stor folkemengde samlet. Flere holdt telefonene sine oppe og filmet det som skjedde. Anna Sergejevna presset seg gjennom menneskemengden, og uroen inni henne vokste for hvert skritt.

Så fikk hun øye på søsteren Zoya.

Zoya sto der nesten bare iført undertøy, mens hun skrek opp mot vinduet, truet med knyttneven og desperat prøvde å samle sammen klærne sine som lå spredt utover hele gårdsplassen.

Og det fortsatte å regne klær fra vinduet i leiligheten i syvende etasje.

Plutselig landet en truse rett på hodet til Anna Sergejevna. Hun fjernet den med avsky, rettet raskt på håret sitt og gikk bestemt bort til søsteren.

— Zoya, hva i all verden skjer her?

— Ser du det ikke selv?!

Zoya snufset mens hun fortsatte å samle sammen klærne sine. Hver gang hun nesten hadde fått tak i alt, kom det nye plagg flyvende ned fra himmelen.

Til slutt mistet hun besinnelsen, kastet kleshaugen hardt ned på bakken og snudde seg mot lekeplassen.

— Igor! Hva er det du sitter fast der for? ropte Zoya. — Klarer du ikke å hjelpe meg?!

Først nå la Anna Sergejevna merke til at Zoyas ektemann satt på en huske og røykte dystert. I motsetning til kona var mannen fullt påkledd.

Han reagerte ikke engang på konas rop.

Litt etter litt begynte Anna Sergejevna å forstå hva som hadde skjedd, og raseriet hennes vokste.

De skarpe knallrøde neglene hennes presset seg hardt inn i håndflatene.

«Det var bra at jeg kom hit selv og ikke Kolja», tenkte hun. «Den veiklingen hadde aldri klart å ordne opp i noe. Men jeg kommer ikke til å vise denne jenta den minste nåde!»

Anna Sergejevna gikk bestemt mot inngangen mens hun tok frem en magnetbrikke til porttelefonen fra vesken. Hun hadde alltid den med seg.

Men hun rakk aldri å bruke den.

Plutselig hørtes sirenene fra en politibil.

En patruljebil kom kjørende mot bommen, og vekteren åpnet straks veien.

Anna Sergejevna stoppet opp og bestemte seg for å vente med å ta saken i egne hender.

Da tre politibetjenter kom gående mot henne, møtte hun dem med et vennlig smil.

— Jeg er glad dere kom, sa hun. — Jeg er eieren av leiligheten hvor dette kaoset foregår. La oss finne ut av dette sammen.

Hele gruppen gikk inn i bygningen, tok heisen opp til syvende etasje og stoppet foran døren til den problematiske leiligheten.

Anna Sergejevna prøvde å låse opp døren med sin egen nøkkel, men den ville ikke gå opp.

— Det ser ut som nøkkelen står i låsen fra innsiden, antok en av politibetjentene.

Anna Sergejevna banket irritert på døren.

— Varya, åpne døren umiddelbart! befalte hun hardt.

Men det kom ikke noe svar.

Det var helt stille på den andre siden.

Anna Sergejevna kjente at sinnet begynte å koke igjen. Hun slo enda hardere på døren.

— Åpne døren, din skamløse jente, ellers kommer du til å angre! ropte hun høyere.

Verken Anna Sergejevna eller politibetjentene la først merke til lyden av heisdørene som åpnet seg bak dem.

På den store gangen var det fem andre leiligheter.

Men personen som gikk ut av heisen, gikk rett mot akkurat denne gruppen på fire personer.

DA HAN SÅ HVEM SOM STO DER BLE ANNA SERGEJEVNA HELT BLEK

— God dag, sa han rolig. — Er det noen problemer?

Da Anna Sergejevna så hvem som hadde kommet bort til dem, forsvant all fargen fra ansiktet hennes.

— Du?

Det som skjedde etterpå ble et fullstendig sammenbrudd for den selvsikre forretningskvinnen…

Anna Sergejevna klarte ikke å holde latteren tilbake, selv om hun satt på en restaurant full av gjester. Sønnen hennes, Nikolaj, så flau ut og kastet stadig bekymrede blikk rundt seg.

— Mamma, hva er det med den reaksjonen? spurte han til slutt.

Nikolaj så også nervøst bort mot toalettene, der Varja hadde gått.

Men Anna Sergejevna fortsatte å le høyt, mens hun tørket tårene som hadde samlet seg i øyekroken. Til slutt klarte hun å roe seg ned.

— Herregud… Hvor i all verden fant du dette misfosteret? sa Anna Sergejevna og så på sønnen med en blanding av forundring og medlidenhet. — Synes du virkelig ikke selv at valget ditt er latterlig?

— Mamma, vær så snill, slutt.

Nikolaj så ut som en skolegutt som nettopp hadde blitt tatt i å gjøre noe galt.

— Så hvor fant du henne egentlig? spurte moren igjen.

— I kassen på et supermarked, svarte Nikolaj lavt.

— Fantastisk! For et strålende valg! svarte Anna Sergejevna sarkastisk og klappet langsomt i hendene. — Du kunne selvfølgelig ikke funnet på noe mer absurd. Kolja, finnes det virkelig ikke en eneste verdig jente rundt deg?

— Mamma, alle de andre er bare opptatt av penger, klær og luksusferier. Varja er annerledes. Jeg liker henne virkelig, sa Nikolaj bestemt. — Jeg har det godt sammen med henne. Alt føles enkelt. Hun prøver ikke å late som hun er noe hun ikke er. Hun har ingen store krav.

— Men hun virker tydeligvis slu nok til å ha klart å fange deg.

Samtalen mellom mor og sønn måtte avbrytes da Varja kom tilbake fra toalettet og gikk mot bordet.

Jenta så virkelig malplassert ut i den dyre restauranten blant alle de elegante og selvsikre menneskene rundt henne.

Altfor «usynlig» og «grå», akkurat som Anna Sergejevna hadde beskrevet henne — og hun hadde til og med vært mild i sin vurdering.

Varja selv følte seg også svært ukomfortabel på det eksklusive stedet hvor Nikolaj hadde tatt henne med for å møte moren sin.

Anna Sergejevna bestemte seg storsinnet for å spare denne «landsbyjenta» foreløpig. Hun klarte til og med å holde de mest åpenbare fornærmelsene tilbake.

Likevel gikk kvelden gjennomført anspent.

Men til tross for alt giftet Nikolaj og Varja seg.

Anna Sergejevna endret gradvis holdningen sin til jenta. Kanskje var det faktisk til hennes egen fordel. En grå liten mus som ville kysse hendene til sin velgjører resten av livet — altså svigermoren sin.

Anna Sergejevna hadde selv skilt seg fra Nikolajs far da gutten bare var syv år gammel.

Hun og Dmitrij hadde giftet seg mens de fortsatt var studenter. Sammen hadde de startet virksomheten sin helt fra bunnen av og klart å bygge den opp til en vellykket bedrift.

Økonomisk manglet familien ingenting.

Men kjærligheten, nærheten og varmen mellom ektefellene forsvant raskt.

Begge forsto etter hvert at de hadde blitt fremmede for hverandre.

Det gikk riktignok rykter om at Anna Sergejevna hadde vært utro og blitt tatt på fersken.

Men Dmitrij Sergejevitsj kommenterte aldri denne situasjonen offentlig.

Eiendeler og virksomhet ble delt mellom dem, og de tidligere ektefellene gikk hver sin vei.

Nikolaj ble boende hos moren, selv om Dmitrij Sergejevitsj i begynnelsen hadde insistert på at sønnen skulle bo hos ham.

— Du kommer til å gjøre ham til en svak mann, hadde han sagt til kona.

Men Nikolaj var allerede blitt en fullstendig «mammagutt», og da faren foreslo dette, reagerte han med et følelsesutbrudd.

Som forretningsleder viste Anna Sergejevna seg faktisk å være svært dyktig. Hun begynte å tro fullt og helt på sin egen makt og uovervinnelighet.

Og sønnen hadde hun kontrollert fullstendig.

Til sin egen ulykke hadde Nikolaj nesten ikke kontakt med faren sin.

Så vokste sønnen opp, og inn i livet hans kom denne Varja.

Anna Sergejevna leide en leilighet til de nygifte i et flott boligkompleks.

Hjemme hos henne var det ofte forretningsforbindelser og viktige gjester på besøk, og den beskjedne svigerdatteren passet ikke inn i det elegante miljøet hennes i det hele tatt.

Men når det ikke var selskaper eller sosiale sammenkomster, nektet Anna Sergejevna seg aldri gleden av å sende svigerdatteren rundt på forskjellige oppdrag.

Mange ganger måtte Varja fungere som hushjelp.

— Du må huske hvem du skylder alt dette til, gjentok svigermoren stadig. — Jeg håper virkelig ikke du tror at sønnen min har gitt deg denne livsstilen?

Og Varja tiet. Hun måtte slutte i jobben på supermarkedet for å rekke å tilfredsstille svigermorens krav. I hjembyen hennes bodde fortsatt den syke moren og lillebroren hennes, som hun jevnlig sendte penger til.

Nå måtte hun gi dem støtte fra de pengene hun fikk gjennom ektemannens «velvilje» — eller rettere sagt svigermorens.

Nikolaj jobbet, men han var ikke akkurat den typen som gjorde store karrierehopp.

På et tidspunkt fikk selskapet som Anna Sergejevna ledet økonomiske problemer.

Hun måtte si opp hushjelpen.

Fra da av tok Varja offisielt over hennes plass. Selvfølgelig hadde svigermoren ingen planer om å betale henne. Varja prøvde å ikke klage til mannen sin.

Og Nikolaj lot som om han ikke la merke til noe.

Situasjonen nådde sitt høydepunkt da Anna Sergejevnas yngre søster Zoya kom på besøk sammen med ektemannen Igor. Nikolaj var bortreist på det tidspunktet, og Anna Sergejevna fikk en idé om hvordan hun kunne ydmyke svigerdatteren enda mer.

Hun bestemte seg for å la Zoya og Igor bo i de nygiftes leilighet.

— Du skylder familien min å stille opp for dem, befalte svigermoren mens Varja sto sjokkert foran henne. — Nå får du jobbe på to fronter.

Sammenlignet med storesøsteren følte Zoya seg som en «fattig slektning» og hadde alltid hatt mindreverdighetskomplekser.

Men nå bestemte hun seg for å ikke gå glipp av muligheten til å plage den landsbyjenta som hun så på som en «Askepott». Noen ganger gikk Zoya så langt at selv mannen hennes Igor prøvde å stoppe henne.

— Ikke bland deg inn, svarte Zoya irritert. — Hva bryr du deg om denne fillejenta? Har du kanskje begynt å få øynene opp for henne selv?

Den dagen hadde Varja gått et sted uten å si ifra.

Da hun kom tilbake, ble hun møtt av en rasende Zoya.

Først kom fornærmelsene og forbannelsene.

Deretter lot Zoya hånden tale og slo Varja hardt i ansiktet. Igor var ikke hjemme på dette tidspunktet. Han hadde gått ut for å kjøpe sigaretter. Men plutselig slo Varja tilbake. Så grep hun et kjøkkenhåndkle og begynte å jage Zoya mot døren mens hun slo etter henne med det.

Den sjokkerte «damen» rakk knapt å forstå hva som skjedde før hun sto ute i oppgangen. Zoya prøvde å komme seg inn igjen i leiligheten, men Varja hadde låst døren.

Gjennom vinduet i oppgangen så Zoya plutselig hvordan klærne deres begynte å fly ned fra leiligheten. Hun lånte telefonen til en av tilskuerne og ringte søsteren sin. Men hun klarte ikke engang å forklare ordentlig hva som hadde skjedd…

Anna Sergejevna sto sjokkert og stirret på sin tidligere ektemann.

Dmitrij Sergejevitsj gikk rolig forbi henne og politibetjentene, gikk bort til døren og banket.

— Varjusja, åpne. Det er meg, sa han.

Døren åpnet seg umiddelbart.

Dmitrij Sergejevitsj snudde seg mot de andre.

— Så… hva er problemet? spurte han rolig.

— Vi mottok en melding fra en kvinne… sa politibetjenten og kastet et blikk på Anna Sergejevna.

— Så interessant, svarte Dmitrij Sergejevitsj med et lite smil. — Denne kvinnen har på egen hånd og uten tillatelse fra eieren av leiligheten flyttet sine slektninger inn i en bolig som ikke tilhører henne.

— Hvilken eier snakker du om? forsøkte Anna Sergejevna å protestere.

— Varvara er den juridiske eieren av denne leiligheten. Jeg kjøpte den og registrerte den på henne, forklarte Dmitrij Sergejevitsj. — Jeg er svigerfaren hennes. Har dere flere spørsmål?

Forresten…

Dmitrij Sergejevitsj snudde seg mot Varja.

— Datter, du kan anmelde dette som ulovlig inntrenging i hjemmet ditt.

Med et sideblikk la Dmitrij Sergejevitsj merke til hvordan ekskona hans ble blek. Anna Sergejevna visste ikke at Nikolaj hadde introdusert faren sin for sin unge kone. Mannen hadde fått sympati for denne jenta fra landsbygda og hadde fått vite om alt hun hadde vært gjennom.

— Gjorde du alt dette bare for å hevne deg på meg? spurte Anna Sergejevna rasende.

— Jeg gjorde dette for de unges skyld, svarte Dmitrij Sergejevitsj rolig. — Jeg håper Nikolaj nå trekker sine egne konklusjoner. For fra nå av avhenger det bare av Varja om han får bo her eller ikke.

Svigerdatteren inviterte svigerfaren inn for å drikke te og snakke sammen. Mens Anna Sergejevna dro av sted for å ordne opp med sine egne slektninger. For første gang forsto hun at verdenen hennes aldri kom til å bli den samme igjen.

Visited 17 times, 1 visit(s) today
Vurder denne artikkelen
( Пока оценок нет )