«Selg meg andelen din for en slikk og ingenting, og la barna bli hos meg!» krevde svigermoren midt under jubileumsfeiringen.

Interessant

«Selg meg din del av leiligheten for en slikk og ingenting, og overlat barna til oss!» krevde svigermoren under bursdagsmiddagen. Men Polinas svar fikk hele familien til å måpe.

– Ikke spis så mye av aspiken, Polina! Vi har en alvorlig familiesak å diskutere! sa Angelina Kuzminitsjna med myndig stemme og slo gaffelen mot kanten av salatbollen.

Polina la skjeen forsiktig fra seg på servietten. Rundt det uttrekkbare spisebordet i den trange stuen hos svigermoren satt hele familien samlet.

Helt øverst ved bordet satt bursdagsbarnet selv, pyntet i en elegant, silkemyk bluse. På hver side av henne satt sønnen Platon og datteren Marjana, mens moren til Polina, Violetta, hadde fått plass ved siden av datteren.

– Gratulerer med dagen enda en gang, Angelina Kuzminitsjna, svarte Polina rolig og vennlig.

– Men hva slags saker er det egentlig som må diskuteres ved et festbord? Vi kom jo bare for å gratulere deg og hadde med kake.

– En mor slutter aldri å bekymre seg for sønnen sin og barnebarna, selv om hun har fylt seksti! svarte svigermoren overlegent mens hun rettet på ermet.

– Eller mener du at jeg må be deg om tillatelse før jeg åpner munnen i mitt eget hjem?

Violetta holdt den beige håndvesken sin med metallspenne tett inntil knærne. Hun hadde nektet å sette den fra seg i gangen helt siden de kom.

Det var allerede mer enn nok rot der. Ved skohyllen sto flere pappesker surret med tape, sammen med to store, rutete bager som var stappfulle av klær og eiendeler.

Polina hadde skilt seg fra Platon året før. Ti års ekteskap tok slutt da mannen sluttet å komme hjem med lønn og i stedet begynte å samle opp kredittkortgjeld i et mislykket forsøk på å tjene penger på videresalg av bildeler.

Hele forretningen gikk konkurs allerede den første måneden, og Platon endte opp med å tilbringe dagene hjemme på sofaen.

På den tiden jobbet Polina som regnskapsmedarbeider på en lokal poliklinikk. Hun tok ekstravakter og jobbet i praksis på to stillinger for å få økonomien til å gå rundt. Det var hun som alene forsørget de to guttene deres, som var henholdsvis ni og sju år gamle, samtidig som hun betalte alle utgiftene for den romslige treromsleiligheten.

Leiligheten hadde de kjøpt åtte år tidligere. Polina hadde betalt tre fjerdedeler av kjøpesummen. De hadde solgt den gamle toromsleiligheten som hun hadde arvet etter bestemoren, og moren Violetta hadde også bidratt med sparepengene sine.

Den siste fjerdedelen var dekket av bryllupsgavene de hadde fått. Derfor endte Platon opp med en eierandel på 25 prosent da de skilte seg.

Platon flyttet riktignok hjem til moren sin, men han hadde ingen hast med å melde flytting eller gi fra seg sin del av leiligheten på en minnelig måte.

Tre måneder tidligere hadde også den yngste datteren, Marjana, flyttet tilbake til moren etter sin egen skilsmisse. Nå var de tre voksne blitt altfor mange i den gamle toromsleiligheten, og hele familien hadde begynt å presse Polina.

– Mamma har faktisk helt rett, skjønner du, blandet Marjana seg inn mens hun trommet med de lange kunstige neglene mot tallerkenkanten.

– Du sitter der alene med guttene dine i en hel treromsleilighet og lever som en dronning. Mens vi tre må gå oppå hverandre her!

– Jeg bor ikke alene, Marjana. Jeg bor sammen med de to barna mine, i mitt eget hjem, minnet Polina henne på.

– Og guttene trenger snart hvert sitt rom til lekser og skolearbeid.

– Å, slutt å synes synd på deg selv! sukket svigerinnen.

– Sett en køyeseng i et hjørne, så er problemet løst. Jeg har derimot ligget på en feltseng i gjennomgangsrommet i tre måneder nå! Tror du ryggen min tåler slikt?

– Marjana har vært gjennom en vanskelig skilsmisse, og nervene hennes trenger ro, skyndte Angelina Kuzminitsjna seg å si.

– Dere derimot sitter i luksus og koser dere. På papiret eier Platon bare en fjerdedel, men moralsk sett er hele leiligheten hans! Det var sønnen min som holdt familien og hjemmet sammen, helt til du jaget ham bort med all masingen din!

Platon rettet seg straks opp, blåste opp kinnene og justerte skjortekragen med en viktig mine.

– Ja, Polja, du gjør alltid alt til et stort problem, mumlet han misfornøyd mens han kastet et blikk mot det oppskårne kjøttet.

– Jeg er tross alt faren deres. Jeg har aldri spart på noe når det gjelder guttene.

– Særlig de siste tre månedene, da du ikke har betalt en eneste krone i barnebidrag, bemerket Violetta spisst.

– Jeg har hatt noen midlertidige problemer med leverandørene! freste Platon.

– Varene sitter fast på lageret, skjønner dere? Når jeg får virksomheten opp å gå igjen til våren, skal jeg betale alt tilbake!

– Vi har hørt historiene dine om lagrene helt siden i fjor, fnyste svigermoren.

– Men guttene trenger middag, kjøttkaker og vinterjakker hver eneste dag, ikke en eller annen gang til våren.

– Ikke sitt her og hakk på sønnen min, Violetta! snappet Angelina Kuzminitsjna.

– Han trenger støtte nå, ikke kritikk. Skyv salatbollene litt til side. Nå skal vi komme til saken!

Har dere noen gang møtt mennesker som er så ivrige etter å fordele andres eiendeler at man skulle tro de hadde slitt og spart for dem i tretti år?

Polina kjente faktisk en stille og beskjeden kvinne som jobbet i resepsjonen på poliklinikken. Etter skilsmissen hadde den tidligere svigermoren hennes presset henne med både skandaler og tårer til å bytte bort treromsleiligheten.

Den stakkars kvinnen hadde gitt etter bare for å få fred. Eksmannen fikk den største delen av verdien, og i snart fem år hadde hun og datteren bodd trangt i en fuktig liten leilighet.

Polina hadde sett altfor mange slike historier på nært hold. Hun hadde ingen planer om å gjøre den samme feilen.

Angelina Kuzminitsjna reiste seg fra bordet, gikk bort til vitrineskapet og tok frem et ark som var revet ut av en notatblokk. Hele arket var fylt med tall og regnestykker.

Hun gikk bort til Polina og slo arket hardt ned på bordet, rett ved siden av tallerkenen hennes.

– Her, kjære deg! Se nøye på dette. Alt er regnet ut ned til siste rubel! erklærte svigermoren bestemt.

– Platosja, Marjana og jeg satte oss ned i går og fant en løsning som passer hele familien. Du selger din eierandel til meg for nesten ingenting, og så overlater du barna til meg!

Polina senket blikket mot arket med de skjeve tallkolonnene.

Beløpet svigermoren så nådig hadde skrevet nederst og understreket to ganger med tykk strek, var knapt nok til å kjøpe et lite kott i et gammelt studenthjem langt ute i utkanten av byen.

– Er du virkelig ved dine fulle fem, Angelina Kuzminitsjna? spurte Polina lavt.

– Hva mener du med at jeg skal selge for småpenger? Og hvorfor i all verden skulle jeg overlate sønnene mine til deg?

– Fordi du ikke får mer enn dette uansett, svarte bursdagsbarnet uten å gi seg.

– Marjana skal levere inn gulløredobbene og ringen sin hos pantelåneren, og jeg skal legge til det jeg har spart. Det blir mer enn nok til at du kan betale førsteinnskuddet for et rom i et gammelt studenthjem!

– Til meg alene?! utbrøt Polina og lente seg frem over bordet.

– Hører dere i det hele tatt hva dere sier? Jeg har to barn!

– Men du har jo aldri tid til å oppdra dem uansett! slo svigermoren fast.

– Du står på den poliklinikken til langt på kveld, med de to jobbene dine. Guttene vokser opp uten at moren følger med, og de må drive rundt hos fremmede mennesker!

– De driver ikke rundt noe sted. De tilbringer to timer etter skolen hos en barnevakt jeg stoler fullt og helt på, svarte Polina.

– Det er fordi sønnen din har glemt at han faktisk skylder barna sine bidrag!

– Hva slags barnevakt trenger man når man har familie i nærheten? utbrøt Marjana og ristet på hodet.

– Du kaster jo bare bort pengene dine! Mamma er pensjonist nå. Hun kan passe barnebarna og lage grøt til dem.

Og jeg kan hjelpe til. Det store soverommet ditt med balkong passer perfekt for meg. Jeg har allerede sett meg ut noen ferskenfargede gardiner til det!

– Nettopp, Polja. Det er altfor mye luksus for én person å bo i en treromsleilighet, la Platon til.

– Men for oss tre er den akkurat passe.

– Og det er ikke alt! fortsatte eksmannen selvtilfreds mens han skjøt haken frem.

– Når guttene skal bo hos meg, er det ikke lenger jeg som skal betale barnebidrag til deg. Da blir det du som må betale til meg! Du skal overføre penger hver eneste måned fra den lille regnskapslønnen din. Det er bare rett og rimelig!

– Jøss, for en frekkhet, mumlet Violetta mens hun betraktet sin tidligere svigersønn.

– Så dere skal altså overta leiligheten til Polina for nesten ingenting, ta fra henne barna og i tillegg kreve månedlige betalinger av henne? Dere har virkelig store planer, Angelina!

– Hold deg utenfor, Violetta! snappet Angelina Kuzminitsjna.

– Dette er en sak mellom oss voksne. Polina er ikke typen som lager bråk. Hun er medgjørlig og liker ikke konflikter. Hvorfor skal vi dra familiens skittentøy ut i offentligheten og løpe rundt til alle mulige myndigheter?

Vi kan sende inn en klage om at moren er borte på jobb til langt på kveld. Vi kan få naboene til å vitne også. Da skal du se at guttene raskt blir tildelt faren!

– Ingen kommer til å ta barna fra meg. Dere kan slutte å true meg, sa Polina bestemt.

– Og jeg har ingen planer om å selge eller bytte bort leiligheten min.

– Å, det har du ikke?! Platon spratt opp fra stolen og plantet begge nevene på bordkanten.

– Så du vil gjøre dette på den harde måten? Har du sett eskene våre ute i gangen?

Polina vendte blikket mot den halvåpne døren til stuen. Ved skohyllen sto det faktisk flere pappesker surret med tape og to store, rutete bager.

– Vi har pakket alle tingene våre allerede i morges, og vi har bestilt en flyttebil til klokken sju i kveld! ropte Platon i ett åndedrag.

– Jeg eier en lovlig fjerdedel av leiligheten, og jeg har nøklene mine! Hvis du fortsetter å være så sta, flytter vi alle tre rett hjem til deg etter at vi har spist kake!

– Ja, nettopp! fniste Marjana ondskapsfullt.

– Vi tar det store rommet og soverommet med balkongen. Du og guttene får legge dere på gulvet inne på barnerommet!

Jeg skal sørge for å gjøre livet ditt på kjøkkenet så uutholdelig at du kommer til å be oss om unnskyldning etter én uke og godta hva som helst for å bli kvitt oss!

– Flyttebilen står utenfor blokken om en halvtime, la Angelina Kuzminitsjna triumferende til.

– Så ta imot pengene våre og slutt å være vanskelig mens vi fremdeles er villige til å være greie med deg!

De tre stemmene som nærmest ropte i munnen på hverandre, fikk Polina til å kjenne at fingrene ble iskalde. Hun sank ned på kanten av en krakk og grep hardt rundt knærne sine.

Et øyeblikk så hun for seg den kjære treromsleiligheten: barnas tegninger på veggene, en stille kveld hjemme, de to sovende guttene sine – og så denne høylytte trioen som stormet inn på kjøkkenet med bager og pappesker.

Hun fikk lyst til å reise seg, løpe ut i trappeoppgangen og aldri mer se noen av dem.

Angelina Kuzminitsjna tolket stillheten som et tegn på at svigerdatteren endelig hadde gitt opp. Hun sendte datteren et triumferende blunk.

– Sånn, ja. Nå begynner vi å forstå hverandre, sa svigermoren og lot stemmen bli mildere.

– Nå skjærer vi opp kaken, og så drar vi og overtar nøklene etterpå.

Polina rettet ryggen, løftet hodet og skjøv arket med svigermorens kråketær av noen regnestykker midt ut på bordet.

– Dere kommer ikke til å få noen nøkler av meg, Angelina Kuzminitsjna, sa hun tydelig.

– Og dere får ikke komme i nærheten av barna mine. Ikke engang på trygg avstand!

Marjana sluttet å tromme med neglene mot porselenet, og Platon ble sittende helt stille med en halvspist brødskive i hånden.

– Og hvorfor skulle ikke det gå? spurte bursdagsbarnet mistenksomt.

– Hvem skal hindre oss i å besøke sønnen vår i hans egen del av leiligheten?

– Det er ingen som hindrer dere. Dra gjerne dit akkurat når dere vil, svarte Polina med et lite skuldertrekk før hun vendte seg mot eksmannen.

– Men før du begynner å kreve at guttene skal bo hos deg, pappa, synes jeg vi skal finne ut hvor godt forberedt du egentlig er på å være far. I morgen klokken seks om morgenen skal du kjøre den yngste til svømmehallen på den andre siden av byen.

Ved lunsjtider skal du hente den eldste etter skolen og ta ham med til kjeveortopeden for å få strammet reguleringsplaten. Det kommer til å koste deg en god del penger også.

– Hvorfor skulle jeg plutselig begynne med alt det der? stotret Platon og trakk seg litt bakover.

– Jeg har jo mine egne planer i morgen! Mamma og Marjana kan kjøre dem!

– Nei, vet du hva! Jeg er pensjonist. Jeg har ikke tenkt å stå opp klokken seks og riste rundt på busser! protesterte Angelina Kuzminitsjna straks.

– Og Marjana har migrene!

– Jaså? løftet Polina det ene øyenbrynet ironisk.

– For et øyeblikk siden ropte dere om hvor mye dere savner barnebarna. Men greit, Platon, da tar vi et enklere spørsmål. Barna trenger nye vintersko i kveld.

Si meg foran alle her: Hvilken skostørrelse bruker den yngste akkurat nå? Og hvilken hostesaft får han utslett av?

Platon åpnet munnen, men ordene ville ikke komme. Han stirret hjelpeløst opp i taket som om svaret kanskje skulle dukke opp der.

– Vel … førtien, tror jeg … mumlet han usikkert.

– Eller kanskje førti …

– Han er sju år gammel, Platon! Han bruker størrelse trettito! slo Polina fast.

– Du har ikke engang sett dine egne sønner på et halvt år, din omsorgsfulle far!

– Det er da ikke verdens undergang at jeg tok feil av et tall! freste eksmannen mens ansiktet ble rødt av sinne.

– Uansett drar vi til leiligheten med mamma og Marjana nå! Vi skal kaste deg ut av soverommet, så skal du få se!

– Bare kom, svigersønn! Du er hjertelig velkommen! svarte Violetta muntert og klikket opp låsen på den beige håndvesken sin.

– Men Polina og guttene hennes har ikke vært der siden i går. De har flyttet hjem til meg, til den rolige toromsleiligheten min rett overfor skolen.

– Hva mener du med at de ikke er der?! skrek Marjana.

– Hvem er det da som bor i treromsleiligheten?

– Det er jeg som har flyttet inn der i morges! erklærte Violetta med et fornøyd smil.

– Polina har gitt meg en fullmakt til å passe på leiligheten mens jeg nyter pensjonisttilværelsen.

Jeg har allerede tatt over og låst de to store rommene. Og på kjøkkenet er det katten min, Ryzhik, som bestemmer. Du husker vel Ryzhik, Platosja?

Platon svelget tungt og sank sammen på stolen igjen.

Han husket utmerket godt temperamentet til sin tidligere svigermor. Hun hadde vært oversykepleier på poliklinikken, en kvinne som til og med overlegen rettet seg etter. Han husket også den ti kilo tunge, rødhårede katten hennes, som hadde et inderlig hat mot fremmede mennesker.

– Men hva med meg og Marjana?! ropte Angelina Kuzminitsjna.

– Vi skal også flytte inn med alle tingene våre!

– Kjære svigerinne, det er faktisk ingen som har skrevet deg inn som beboer i denne leiligheten, svarte Violetta hånlig og satte henne på plass.

– Så du kommer ikke til å få komme lenger enn til dørmatten min. Prøver du deg på noe annet, ringer jeg politiet med én gang. Nærpolitibetjenten har forresten vært pasienten min i behandlingsrommet i tre år.

Men Platon skal jeg med glede slippe inn. Han har jo tross alt sin lovlige del av leiligheten!

Violetta reiste seg fra bordet og så kjærlig på sin nå fullstendig bleke tidligere svigersønn.

– Du får bo på det lille rommet ved siden av badet, og det blir på mine premisser, fortsatte hun mens hun telte opp reglene på fingrene.

– Du står opp klokken seks hver morgen og gjør morgenøvelsene til radioprogrammet. Gulvene skal vaskes med klorin etter en fast plan. Du skal lage en sunn, saltfri suppe hver dag, og klokken ni om kvelden skal du ligge i sengen. Skal vi bære eskene deres selv, eller klarer dere å ta dem med?

– Mamma, jeg vil ikke bo hos henne sammen med den katten … stønnet Platon og vendte seg hjelpeløst mot moren sin.

– Kom, mamma. Vi skal ikke ødelegge bursdagen til noen, sa Polina og reiste seg samtidig som hun tok vesken sin.

– Guttene venter på oss hjemme. Vi har lovet dem pai.

Da gjestene hadde lukket døren bak seg, ble bursdagsbarnet sittende alene ved bordet og stirre på den urørte aspiken.

Fra gangen kunne de allerede høre en høylytt krangel. Marjana kjeftet på broren og ville vite hvem som nå skulle betale avbestillingsgebyret for flyttebilen, og hvorfor hun igjen måtte sove på feltsengen i gjennomgangsrommet.

To måneder gikk.

For å bevise overfor moren og søsteren at han ikke lot seg skremme, bestemte Platon seg faktisk for å prøve å bo i treromsleiligheten under den tidligere svigermorens strenge ledelse.

Den modige eieren av en fjerdedel holdt ut i nøyaktig ti dager.

Allerede den første kvelden brukte katten Ryzhik klørne sine på de moderne semskede skoene hans rett ved inngangsdøren. Og hver eneste morgen, lenge før solen hadde stått opp, vekket Violetta ham med en energisk marsj fra radioen og overrakte ham en mopp og en våt klut.

Deretter måtte han vaske gulvene og tørke støv langs alle gulvlistene.

På den ellevte dagen flyktet en fullstendig utslitt Platon tilbake til morens sofa. Han hadde til og med glemt igjen vinterjakken sin i skapet.

En uke senere dukket han selv opp på poliklinikken der Polina jobbet. Han kom med nøklene til leiligheten og en skriftlig erklæring om at han aldri mer skulle sette sine ben der.

Han ville bare at den tidligere svigermoren skulle slutte å ringe ham klokken seks om morgenen for å spørre hvorfor han ennå ikke hadde vasket balkongen.

Men burde Polina ha tiet stille under bursdagsmiddagen og latt den tidligere svigerfamilien flytte alle eskene og bagene sine inn i leiligheten hennes?

Visited 82 times, 1 visit(s) today
Vurder denne artikkelen
( Пока оценок нет )