«Når skal du betale for oppussingen?» krevde svigermor. Svaret mitt fikk hele familien til å tie

Interessant

«Når skal du gi oss penger igjen?» spurte svigermor ved bordet. På jubileet hennes ga jeg henne en utskrift over alt hun skyldte meg

– Marina, du burde smake på blekksprutsalaten. Du sitter jo der som om vi har dratt deg hit med makt.

Karina tørket de nymalte, knallrøde leppene forsiktig med en papirserviett. I den andre enden av det lange bordet diskuterte mannens fettere vinterdekk høylytt. De fulgte overhodet ikke med på det som foregikk i vår ende av bordet.

Svigermors jubileum ble feiret skikkelig, på en ganske fin restaurant der hun hadde samlet rundt tjue slektninger.

– Takk, jeg er ikke sulten, svarte jeg rolig og skjøv tallerkenen litt fra meg.

– Kostik har derimot blitt så tynn i det siste.

Svigermor rettet straks oppmerksomheten mot mannen min.

Konstantin ble plutselig utrolig opptatt av skjermen på mobilen sin og lot som om han hadde fått en svært viktig melding fra jobben.

Problemet var bare at han ikke hadde hatt noen fast jobb på fjorten måneder.

Det eneste han gjorde, var noen småjobber innimellom – installerte internett, fikset datamaskiner og installerte operativsystemer på nytt for bekjente.

– Kostik har det vanskelig akkurat nå, fortsatte jubilanten og hevet stemmen akkurat nok til at kvinnen ved siden av henne skulle høre det. – Tidene er ustabile. Det er krise.

– Mhm, mumlet mannen min uten å løfte blikket fra mobilen.

– Og taket på landstedet mitt har begynt å gi etter igjen, fortsatte Karina og foldet hendene med de store ringene foran seg. – Gjerdet står også helt skjevt. Naboene ler av meg. De sier: «Karina har en voksen sønn, men tomten hennes ser ut som om den har vært gjennom en krig.»

Jeg sa ingenting.

Jeg bare satt der og så på hvordan hun, med imponerende presisjon, styrte samtalen mot kveldens egentlige tema.

Vi hadde vært gjennom akkurat dette scenarioet med noen måneders mellomrom.

– Når skal du gi oss penger igjen? spurte svigermor til slutt og så meg rett inn i øynene.

– Hva mener du? spurte jeg.

– Vi er jo familie. Du fikk kvartalsbonus i logistikkfirmaet ditt. Kostja fortalte meg det selv. Og jeg må ansette folk til å reparere huset. Familie skal hjelpe hverandre. Hvis ikke, hva er egentlig poenget med at vi samles?

Konstantin rykket til.

Han likte tydeligvis ikke at moren gikk så direkte til angrep mens hele familien satt rundt bordet.

– Mamma, hvorfor begynner du med dette nå? mumlet han irritert. – Det er jubileet ditt. Kan vi ikke la økonomien ligge?

– Jeg begynner da ikke med noe! utbrøt Karina. – Jeg spør bare svigerdatteren min når hun har tenkt å huske på gjelden sin til familien. Sønnen min har gitt henne de beste årene av livet sitt.

Jeg gned meg slitent over tinningene.

Så så jeg på Kostja.

Jeg håpet at han i det minste denne gangen skulle gripe inn. At han skulle sette moren på plass og si at vi kunne håndtere vår egen økonomi uten hennes innblanding.

Men mannen min satt og studerte servietten foran seg med en nesten fascinerende interesse.

Da forsto jeg at ingen kom til å forsvare meg.

– Faktisk har jeg forberedt en gave til deg, Karina, sa jeg.

Jeg strakte meg etter vesken min, som sto på den tomme stolen ved siden av.

Konstantin slappet synlig av.

Han trodde åpenbart at jeg skulle trekke frem en konvolutt med penger og betale meg ut av skandalen foran familien.

Men i stedet for en konvolutt tok jeg opp en tykk bunke utskrevne ark, festet sammen med en kraftig stiftemaskin.

Jeg la bunken rett foran svigermor på den hvite duken.

– Hva er dette? spurte hun mistenksomt og berørte det øverste arket med tabellen.

– Gjelden din. En fullstendig oversikt over de siste to årene. Med datoer og beløp for hver eneste overføring.

Samtalene rundt vår ende av bordet døde øyeblikkelig ut.

En av fetterne til Kostja la til og med fra seg gaffelen så den klirret mot tallerkenen.

– Marina, har du mistet forstanden? hvisket mannen min sint mens han lente seg mot meg. – Legg bort de papirene med én gang.

– Alt står der, Karina, sa jeg og ignorerte Kostja mens jeg banket neglen mot den første linjen. – Blant annet pengene til akkurat det samme taket på landstedet som du allerede skulle reparere for mine penger for to år siden, men som tydeligvis aldri ble ordentlig ferdig.

Jeg fortsatte.

– Tannimplantatene dine som vi betalte for i fjor høst. Oppholdet på sanatoriet. Alt sammen står der.

Røde flekker begynte å bre seg over ansiktet til jubilanten.

Hun forsøkte å skyve papirene fra seg, som om de brant fingrene hennes.

– Hva slags gjeld er det du snakker om? stemmen hennes sviktet nesten. – Har du virkelig sittet og regnet på hvor mye du har gitt moren til mannen din? Hvordan kan du ha samvittighet til noe sånt?

– Samvittighet har jeg nok av. Det jeg ikke har mer av, er penger til å forsørge dere begge.

Jeg bladde videre til neste side.

– Her er det også en egen kolonne med utgiftene til sønnen din. Nye bremseklosser til bilen hans. Parkeringsplassen hans. Kredittkortgjelden hans som jeg betalte ned i februar. Når man legger alt sammen, blir det en ganske imponerende sum. Faktisk nok til en solid egenkapital på en liten leilighet.

– Vi er familie! brølte Karina og glemte fullstendig at vi befant oss på en respektabel restaurant. – Normale mennesker hjelper familien sin uten å kreve pengene tilbake!

– Merkelig nok ser denne hjelpen alltid ut til å gå bare én vei. Kostik har knapt tjent penger på over ett år, mens kravene deres bare blir større. Jeg jobber med logistikk, Karina. Jeg vet hvordan et tapsprosjekt ser ut.

– Marina, hold kjeft og bli med hjem, freste Konstantin og grep meg i armen.

Jeg dro armen rolig ut av grepet hans.

Så reiste jeg meg og tok vesken.

– Det er ingenting mer å diskutere. Fra nå av blir det ingen flere økonomiske innsprøytninger fra meg. Vil dere ha nytt gjerde, får dere ta opp lån. Vil dere reparere bilen, får dere begynne å jobbe.

– Sønnen min tok deg inn da ingen andre ville ha deg! ropte Karina etter meg.

Jeg snudde meg rolig.

– Sønnen din bor i leiligheten jeg kjøpte på boliglån før vi giftet oss. Og fra i morgen skal han betale sin del av boutgiftene og maten. Hvis ikke, kan han flytte hjem til deg og bo under det taket som fortsatt trenger reparasjon.

Jeg tok et lite steg mot døren.

– Gratulerer med jubileet.

Jeg forlot restauranten og gikk ut i den kjølige kveldsluften.

Jeg tok taxi hjem og lot være å svare på de titalls meldingene som begynte å strømme inn fra mannen min.

Konstantin kom ikke tilbake til leiligheten før nærmere midnatt.

Jeg satt i stuen med den bærbare datamaskinen foran meg og gikk gjennom arbeidsplanene for neste dag.

– Du ydmyket oss foran hele familien! begynte han allerede i døren. – Tante Ljuba var helt sjokkert. Hva slags sirkus var det med alle de papirene?

Han gikk inn i stuen uten engang å ta av seg jakken og stilte seg over meg.

Tidligere ville jeg sannsynligvis ha begynt å forsvare meg.

Jeg ville forklart hvor utslitt jeg var av å bære hele økonomien alene.

Men tabellen jeg hadde laget over utgiftene til svigermor, hadde ikke bare åpnet øynene hennes.

Den hadde åpnet mine også.

– Det var ikke noe sirkus. Det var debet og kredit, Kostja.

– Du skal be mamma om unnskyldning. Du ringer henne i morgen.

– I morgen skal jeg ringe hun som administrerer parkeringsplassen der bilen din står. Jeg skal fortelle henne at avtalen med meg avsluttes fra denne måneden. Fra nå av betaler du parkeringen selv.

Konstantin stoppet opp.

Han kastet jakken over sofaryggen og begynte å gå rastløst frem og tilbake i rommet.

– Marina, nå går du for langt. Jeg har en vanskelig periode akkurat nå. Det er få kunder.

– Den vanskelige perioden din har vart i mer enn ett år. Jeg betaler boliglånet. Jeg betaler strømmen og vannet. Jeg kjøper kjøtt, grønnsaker og resten av maten.

Jeg lukket den bærbare datamaskinen.

– Du kjøper sigaretter og energidrikker til deg selv. Budsjettet mitt er ikke bunnløst. Fra i morgen deler vi alle utgiftene femti-femti.

– Og hvor i all verden skal jeg skaffe halvparten av regningene allerede i morgen? protesterte han.

– Det er ditt problem. Du kan ta fysisk arbeid. Du kan begynne som bud. Eller du kan pakke tingene dine.

– Kaster du meg ut? Bare fordi mamma ba oss om litt hjelp?

Han klarte som vanlig å snu hele situasjonen slik at han selv fremsto som offeret.

Men tall lyver ikke.

– Jeg kaster deg ikke ut. Jeg tilbyr deg et partnerskap. Hvis du ikke klarer det, kan du flytte tilbake til barndomshjemmet ditt. Gjerdet trenger jo reparasjon. Da kan du i det minste gjøre litt nytte for deg.

Han svarte ikke.

Han gikk bare inn på soverommet og la seg på sengen med klærne på, rett oppå sengeteppet.

De neste to ukene levde vi som to fremmede som tilfeldigvis delte adresse.

Jeg sluttet å lage mat til oss begge.

Jeg kjøpte bare det jeg selv trengte og spiste ofte middag på jobb.

Konstantin forsøkte flere ganger å starte krangler. Han kalte meg smålig og gjerrig. Han klaget til moren sin på telefonen mens han låste seg inne på badet.

Karina ringte meg to ganger.

Begge gangene avviste jeg samtalen.

Da dagen for neste betaling på boliglånet kom, la jeg et ark med beregningene foran Konstantin på bordet.

– Dette er din del. For å bo her, pluss strøm og andre utgifter.

– Jeg har ikke penger akkurat nå, svarte han uten å se på meg. – En kunde har ikke betalt meg.

– Greit.

Jeg gikk ut i gangen.

Fra hyllen øverst i skapet tok jeg ned to store reisevesker.

Jeg kastet dem ned foran føttene hans.

– Du har to timer, Kostja.

Han brukte lang tid på å pakke.

Hele tiden sukket han teatralsk og mumlet for seg selv om «pengegriske kvinnfolk».

Han forsøkte til og med å ta med seg ruteren, bare fordi det en gang var han som hadde konfigurert den.

Jeg tok ganske enkelt strømkabelen ut av hånden hans.

Karina og Konstantin fant aldri penger til å få reparert taket.

Men min nå tidligere ektemann fikk i det minste rikelig med tid til å dra ut på landstedet og slå inn spikrene selv.

Visited 90 times, 1 visit(s) today
Vurder denne artikkelen
( Пока оценок нет )