Etter fødselen av sitt tredje barn fikk hun en medisinsk advarsel som tvang henne til å møte en smertefull virkelighet: Et nytt svangerskap kunne med stor sannsynlighet koste henne livet.
Dermed måtte hun gi slipp på drømmen hun hadde båret med seg helt siden hun var ung – ønsket om en dag å få en datter.
Hun og ektemannen James innså at familien deres på fem var komplett. De pakket bort babyklærne, la drømmen om en liten jente til side og bestemte seg for å konsentrere seg om livet de allerede hadde sammen med sine tre små sønner.
Årene gikk, og sorgen over drømmen som aldri skulle bli oppfylt, forsvant gradvis inn i bakgrunnen. Hverdagen var full av bleieskift, skole, jobb, middager og alt det andre som følger med det å oppdra barn, og begge viet seg fullt og helt til familien sin.
Så, en helt vanlig tirsdag ettermiddag, forandret alt seg.
Telefonen ringte. Det var James, og stemmen hans var så alvorlig at hun umiddelbart forsto at noe var galt. Han ringte fra et sykehus i nærheten og ba henne komme dit så fort hun kunne.
«Det er en baby her,» sa han.
Hun skjønte ikke hva han mente. Det eneste hun visste, var at mannen hennes ba henne komme til sykehuset med en hast hun ikke kunne forklare. Hun fryktet at noe forferdelig hadde skjedd og skyndte seg til fødeavdelingen.
Da hun kom frem, fikk hun øye på James utenfor et av rommene. Han sto der tydelig rystet, ved siden av en helt nyfødt liten jente.
Synet slo pusten ut av henne.
I løpet av sekunder fyltes hodet hennes av den verst tenkelige forklaringen. En nyfødt baby. James på sykehuset. Ingen forklaring. Hun klarte ikke å hindre tankene i å løpe av gårde, og det første hun tenkte, var at mannen hennes måtte ha vært utro. Hun trodde at barnet var resultatet av et forhold han hadde holdt skjult for henne.
Men James rakk knapt å se på henne før han begynte å forklare.
Babyen var ikke hans biologiske barn.
Hun tilhørte Anna – James’ første store kjærlighet, kvinnen han hadde elsket for mer enn ti år siden. Han hadde ikke hatt noen kontakt med henne på elleve år og hadde ikke visst noe om livet hennes.
Anna hadde blitt forlatt av ektemannen mens hun var langt ute i svangerskapet. Hun sto alene uten nære familiemedlemmer som kunne hjelpe henne eller være ved hennes side. Da fødselen startet, måtte hun reise til sykehuset alene. Hun fødte en liten jente.
Men kort tid etter fødselen oppsto det alvorlige medisinske komplikasjoner. Tilstanden hennes ble raskt verre, og mens legene forsøkte å redde livet hennes, begynte Anna igjen og igjen å gjenta det eneste navnet fra fortiden hun fortsatt klarte å huske.
James.
Sykehuspersonalet brukte gamle opplysninger og tidligere nødkontakter for å finne ham. De klarte til slutt å få tak i ham, og James skyndte seg til sykehuset. Men da han kom frem, var Anna allerede død. Hun hadde brukt sine siste krefter på å få frem navnet hans.
Nå lå den nyfødte jenta alene igjen. Hun hadde ingen foreldre som kunne ta henne med hjem og ingen nære slektninger som kunne tre inn og beskytte henne.
James sto plutselig overfor et valg han aldri hadde forestilt seg at han skulle måtte ta.
Han kunne ikke la denne lille jenta bli stående alene i systemet.
Derfor spurte han kona om de kunne søke om å bli fosterforeldre for babyen – og etter hvert forsøke å adoptere henne slik at hun kunne få et permanent hjem.
I begynnelsen var alt overveldende. Hun hadde kommet til sykehuset uten å vite noe, hadde vært overbevist om at mannen hennes hadde vært utro, og sto nå foran en nyfødt baby som på en merkelig måte var knyttet til hennes egen manns fortid.
Men da hun endelig fikk holde den lille jenta i armene, forandret noe seg i henne.
Babyen veide knapt tre kilo. Hun var liten, sårbar og helt avhengig av at noen tok henne til seg. Kvinnen så ned på henne og kjente en forbindelse hun ikke klarte å forklare. Det var da hun forsto det.
Dette var jenta hun hadde drømt om hele livet.
Ikke på den måten hun hadde forestilt seg. Ikke gjennom det svangerskapet hun en gang hadde håpet på. Men plutselig lå den lille jenta i armene hennes, og hjertet hennes hadde allerede begynt å betrakte henne som sin egen.
Likevel var veien til et permanent hjem langt fra enkel.
Adopsjonsprosessen ble både lang og komplisert. I ni måneder måtte familien gjennom bakgrunnssjekker, intervjuer, vurderinger, møter med sosialarbeidere og flere rettslige prosesser. Myndighetene måtte gå gjennom alle forhold rundt barnets omsorg og juridiske status før de kunne gi familien tillatelse til å adoptere henne.

Hver eneste del av prosessen føltes som en påminnelse om hvor skjørt alt fortsatt var.
Samtidig måtte familien forberede seg på en helt ny hverdag.
De tre guttene deres fikk vite at de kanskje skulle få en lillesøster. Litt etter litt begynte de å venne seg til tanken på at det skulle komme en liten jente inn i familien. De snakket om henne, forestilte seg hvordan det ville bli å ha en baby hjemme og begynte å glede seg til dagen hun virkelig kunne bli deres.
Men frem til alt var juridisk avklart, måtte familien vente.
De kunne ikke bare bestemme seg for at hun var deres. De måtte gjennom hele fosterhjems- og adopsjonssystemet og bevise at de kunne gi henne det trygge, stabile hjemmet hun trengte. Måneder gikk. Så, endelig, kom våren.
Adopsjonen ble formelt godkjent, og den lille jenta fikk endelig en permanent familie. Men det var da familien oppdaget noe som gjorde hele historien enda mer utrolig. Anna hadde allerede valgt et navn til datteren sin. Clara.
Det var akkurat det samme navnet som James’ kone hadde båret i hjertet siden hun var nitten år gammel. Hun hadde alltid forestilt seg at dersom hun en dag fikk en datter, skulle jenta hete Clara.
Nå hadde skjebnen på en ufattelig måte brakt akkurat dette navnet til henne. De bestemte seg for å beholde Annas valg.
For å hedre kvinnen som hadde brukt sine siste øyeblikk på å sørge for at datteren hennes ikke skulle bli stående alene, fikk jenta det fulle navnet Clara Anna.
På den måten skulle både navnet Anna og kjærligheten hun hadde vist datteren sin, få leve videre.
I dag vokser Clara opp i et hjem fylt av kjærlighet. Hun har tre storebrødre som passer på henne, foreldre som valgte henne da livet hennes plutselig ble snudd på hodet, og en familie som har gjort alt for å gi henne den tryggheten hennes biologiske mor ønsket for henne.
En dag, når Clara er gammel nok til å forstå det, vil familien fortelle henne hele sannheten.
Hun vil få vite at moren hennes kom til verden med en mor som sto helt alene. Hun vil få vite at Anna ble forlatt mens hun var gravid, at hun fødte henne uten noen ved sin side, og at hun døde kort tid senere.
Men Clara vil også få vite noe langt viktigere. At selv i sine siste timer tenkte Anna på datteren sin.
At hun brukte det siste navnet hun klarte å huske for å finne James. At den beslutningen førte til at datteren hennes ikke ble overlatt til en ukjent fremtid. I stedet førte den lille jenta til en familie som åpnet døren for henne, holdt henne i armene sine og valgte å elske henne som sin egen.
Og kanskje er det den vakreste delen av hele historien: Anna fikk aldri se datteren sin vokse opp, men hennes siste handling sørget for at Clara fikk akkurat det hun hadde ønsket henne – et trygt hjem, en familie og et liv der hun aldri skulle måtte føle seg alene.







