«Det var du som ga broren din bilen – så krev svar av ham!» Ingen ante hvilken skandale som skulle avsløres etterpå

Interessant

«DU GA JO BROR DIN BILEN SELV — SÅ SPØR HAM HVOR DEN ER. HVA HAR JEG MED DET Å GJØRE?»

— Du ga jo broren din bilen selv. Så får du spørre ham hvor den er. Hva har jeg med det å gjøre?

Aglaja skrapte hardt på veggen med en smal metallspatel. Det gamle papirtapetet, som var blitt gjennomvått av vann, løsnet motvillig. Små biter rev seg løs, klistret seg til hendene hennes og falt ned på plasten hun hadde dekket gulvet med.

Oppussingen av den slitne ettromsleiligheten gikk sakte. Det var den eneste boligen hun hadde hatt råd til å kjøpe etter den vonde skilsmissen. Hun jobbet som kalkulatør i et stort entreprenørselskap og var vant til å regne på andres millioner, men da hun skulle skaffe seg sitt eget hjem, måtte hun spare og snu på hver eneste krone.

Marats stemme kom plutselig fra gangen, så brått at hun nesten mistet verktøyet.

Naboene hadde holdt på med å bære møbler siden tidlig om morgenen, og døren inn til fellesgangen sto på vidt gap. Det hadde eksmannen benyttet seg av.

— Har German vært her? spurte han bestemt mens han tråkket rett inn på den nyutlagte plasten med skitne sko.

— Hvorfor skulle han være her?

Aglaja snudde seg ikke. Hun hadde funnet et nytt område på veggen som måtte skrapes rent, og hun hadde ingen planer om å la seg distrahere.

De hadde vært skilt i et halvt år, og siden da hadde hun forsøkt å viske Marat helt ut av livet sitt. Det var ubehagelig å se ham stå der inne på hennes område, men hun hadde viktigere ting å gjøre enn å diskutere med ham.

— Ikke spill dum! Marat tok et skritt nærmere og var nær ved å tråkke på plastbaljen med vann. — Han svarer ikke på telefonen! Han er ikke hjemme. Jeg dro til dem. Naboen sa at han og Inessa dro et sted allerede i går kveld. De fikk knapt med seg tingene sine.

— Og?

Aglaja rettet seg motvillig opp og tørket de våte håndflatene mot arbeidsbuksen.

— Marat, vi er fremmede for hverandre nå. Familien din bryr jeg meg ikke det minste om. Dra og let etter den dyrebare slektningen din et annet sted. Og slutt å tråkke rundt her. Jeg har nettopp lagt ut plast.

Skilsmissen hadde vært lang, stygg og utmattende.

Under hvert eneste rettsmøte hadde Marat insistert på at han hadde skaffet alt de eide med sine egne penger. Ifølge ham hadde Aglaja bare brukt av ressursene hans.

Han hadde til og med tatt med kvitteringer fra matbutikken til retten, krevd å få delt kostnaden for en TV de hadde kjøpt to år tidligere og regnet ut hvor mye av pengene hennes som hadde gått til kosmetikk.

At hennes lønn som kalkulatør hadde dekket en stor del av boliglånet mens han selv «prøvde å finne ut av livet» og stadig byttet jobb, hadde han beleilig nok glemt.

Men det var særlig den dyre SUV-en hans han hadde vært besatt av.

Bilen var stoltheten hans. Et statussymbol han likte å vise frem til venner og bekjente.

For å slippe å dele verdien av bilen under skilsmisseoppgjøret hadde Marat gjennomført det han selv mente var et genialt trekk. Rett før han leverte inn skilsmissepapirene, overførte han bilen som gave til fetteren sin, German.

Aglaja fikk selvsagt ingen kompensasjon for bilen.

Retten fordelte resten av sparepengene mellom dem, og etterpå hadde Marat nærmest moret seg mens han møtte henne i gangen utenfor rettssalen. Han hadde sagt at hun bare måtte venne seg til å ta bussen.

— Hvorfor er du så opptatt av German? spurte Aglaja og la spatelen på stigen. — Har du plutselig begynt å savne ham? Dere feiret jo knapt høytider sammen. Moren din, Trofimovna, kunne ikke fordra ham. Hun kalte ham en mislykket stakkar. Men så snart det handlet om å gjemme unna eiendeler, ble han plutselig «lillebroren» din.

— Bilen min står der! eksploderte Marat og veivet irritert med hånden. — I murgarasjen hans! Jeg skulle hente den og få den kontrollert før jeg solgte den. Jeg har allerede funnet en kjøper. Men det henger en lapp på garasjeporten. Med stempel. Den er forseglet!

— Hvordan kan den være din?

Aglaja trakk seg bort mot vinduskarmen, langt nok unna til å slippe unna spruten fra Marats raseri.

— På papiret er den Germans eiendom. Du skrøt jo selv overfor søsteren min av hvor smart du hadde løst det. Du skulle liksom ha satt den «grådige ekskona» på plass.

— Det var bare en formalitet! Marat dro nervøst glidelåsen i jakken opp og ned. — Det var bare for at du ikke skulle få tak i den under oppgjøret. German lovet å skrive den tilbake til meg. Så snart alt dette med retten var over og du sluttet å kreve noe av det jeg hadde tjent.

— Vel. Da er tydeligvis ikke alt dette med retten over.

— Han har sikkert solgt den! Den jævelen prøver å lure meg!

Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor.

German hadde alltid hatt et høyst spesielt forhold til andres penger. Han likte å leve godt på andres bekostning og tok stadig opp nye lån for å dekke gamle. Først startet han ett tvilsomt forretningsprosjekt, så investerte han i en eller annen pyramideordning.

Marat hadde tydeligvis glemt denne siden av fetteren da han bestemte seg for å bruke ham til å gjemme unna eiendeler.

— Har du aldri tenkt på at broren din kanskje bare har kjørt seg selv helt fast? spurte Aglaja og tok telefonen fra bunken med gamle aviser.

— Hva mener du?

— Han har jo vært nedsyltet i gjeld i årevis. Husker du da han ba oss om penger for å starte en kaffebar, og så brukte han alt på et eller annet seminar om positiv tenkning? Etterpå unngikk han deg i et halvt år.

— Tull, sa Marat avvisende, men blikket flakket. — Han sverget på at alt var gjort opp. Han hadde fått seg en fast jobb. Ring ham! Nummeret mitt avviser han hele tiden.

— Som om jeg ikke har noe bedre å gjøre.

— Ring ham, sa Marat skarpt og lente seg frem. — Du snakket jo med Inessa. Hun klaget alltid til deg over livet sitt. Kanskje hun svarer deg. Jeg må vite hvem som har satt plombe på garasjen min!

Aglaja så på eksmannen.

Hun brydde seg egentlig ikke det minste om problemene hans.

Men synet av den tidligere så selvsikre «strategen» som nå var i ferd med å få panikk, var nesten underholdende nok til at hun kunne bruke noen minutter på det. Hun fant Inessas nummer i kontaktlisten og ringte.

For at Marat skulle høre alt selv, satte hun samtalen på høyttaler. Det ringte lenge. På det femte ringesignalet kom det et klikk, og Inessas stressede stemme lød i den andre enden. I bakgrunnen kunne de høre motoren fra en lastebil.

— Hallo? Aglaja? Hei. Hør her, jeg har virkelig ikke tid til dette nå.

— Hei, Inessa. Marat løper rundt her som en gal. Han sier at du og German har forsvunnet, og at garasjen er låst.

Det ble stille i den andre enden.

— Si til den… store strategen, sa Inessa med hes stemme, — at han kan glemme garasjen. Og han kan glemme broren sin også!

Marat rykket mot telefonen, men Aglaja rakk å trekke den til seg og tok et skritt bakover.

— Hva er det som har skjedd? spurte hun rolig.

— Hva som har skjedd? German har etterlatt oss uten noe som helst!

Inessa mistet kontrollen.

Ordene strømmet ut av henne, fulle av sinne, fortvilelse og måneder med oppsamlet frustrasjon.

— Han tok opp mikrolån i mitt navn! Han lovet meg alt mulig, og så begynte inkassofolkene å ringe. De ringte moren min. De ringte arbeidsplassen min! Det ble en skam for hele byen. Sjefen min holdt på å sparke meg på grunn av alle telefonene. Jeg har gått på beroligende i en måned!

— Og hva skjedde etter det? spurte Aglaja.

Hun så hvordan Marat hadde stivnet. Han sluttet til og med å fikle med glidelåsen.

— Hva som skjedde? For to måneder siden gikk han hen og søkte om personlig konkurs! Han trodde han var så smart. Han hadde hørt på noen advokater på nettet og trodde at all gjelden bare skulle bli slettet, og så skulle vi leve lykkelig resten av livet! Han betalte til og med disse folkene for å ordne papirene. Pengene lånte han av moren min.

Marat ble likblek.

All den aggressive selvsikkerheten forsvant fra ansiktet hans. Nå sto bare forvirringen igjen.

— Hvilken konkurs? spurte han lavt mot telefonen. — Han eier jo ingenting. Det eneste han hadde selv, var en gammel datamaskin.

— Han eide ingenting! ropte Inessa rasende. — Helt til du, den store velgjøreren, ga ham bilen din! Og garasjen også!

Marat tok et skritt bakover og traff stigen med ryggen.

— Nå er det for sent. En bostyrer har kommet inn i saken. Han sa at alle eiendelene til skyldneren skal selges på auksjon for å betale kreditorene. Garasjen er forseglet, og bilen din er registrert og tatt med i boet. Den skal selges.

— Men det er jo min bil… mumlet Marat, som om han fortsatt nektet å forstå hva han hørte.

— På papiret er den hans! svarte Inessa kaldt. — Vi sitter hos moren min nå, fordi denne idioten til og med klarte å bli uvenner med henne da vi flyttet tingene våre. Jeg søker om skilsmisse. Jeg har fått nok. Og Aglaja, ikke ring hit igjen. Dere får ordne opp i deres egne svindeltriks.

Samtalen ble brutt.

De korte pipene fra telefonen ga gjenlyd i rommet med de nakne veggene og det avrevne tapetet. Aglaja la telefonen tilbake på bunken med aviser. Marat sto helt stille.

Han stirret ned på de våte tapetbitene som lå strødd over gulvet.

— Dette er ulovlig, sa han til slutt.

— Jeg går til politiet. Jeg skal bevise at overføringen var pro forma. Jeg har vitner.

— Hvem skal du bevise det for? spurte Aglaja.

— For etterforskeren!

— Og hva skal du si? «God dag, jeg overførte eiendelene mine for å lure kona mi under skilsmisseoppgjøret, men nå vil jeg ha dem tilbake»? Vil du virkelig risikere å gi deg selv et problem for svindel i tillegg?

— Jeg betalte for den bilen!

— Våre penger, Marat, korrigerte Aglaja ham og la trykk på hvert eneste ord. — Pengene vi sparte sammen. Pengene jeg tjente mens jeg satt over kalkyler til langt utpå kvelden og jobbet i helgene. Men du bestemte deg for å skjule alt.

— Det er bilen min! slo han ut med hånden. — Jeg jobbet i tre år for den! Jeg var på forretningsreiser i månedsvis!

— Den var din. Helt til en veldig smart mann bestemte seg for å være enda smartere. Kreditorene til German kommer nok til å takke deg for den generøse gaven.

Marat rygget unna.

— Jeg skal få den idioten til å betale! Jeg skal finne ham uansett hvor han gjemmer seg!

— Gjør det, sa Aglaja rolig. — Finn ham. Få ham til å betale. Men det får ikke SUV-en tilbake. Inessa gjorde det ganske klart. Den skal på auksjon. En eller annen kommer til å kjøpe den til halv pris.

All selvsikkerheten, all arrogansen han hadde vist da han forlot retten et halvt år tidligere, var borte.

Nå sto Aglaja foran en mann som hadde klart å lure seg selv. Han hadde med egne hender gitt fra seg det mest verdifulle han eide, bare for å slippe å dele det på lovlig vis. Og nå hadde grådigheten hans slått tilbake på ham på den mest ironiske måten.

Han snudde seg og gikk mot døren. Han snublet i sine egne skitne fotspor i gangen mens han mumlet usammenhengende om advokater og rettssaker. Aglaja fulgte ham ikke til døren.

Hun gikk bort til veggen, tok opp spatelen og begynte på neste område med gammelt, gjennomvått tapet. Andres gjeld, geniale planer og eksmannens panikk hadde ikke lenger noe med henne å gjøre. Hun hadde sitt eget hjem.

Sin egen oppussing. Og endelig et rolig liv der det ikke lenger var plass til andres bedrag og intriger. En måned senere var Aglaja på vei hjem fra jobb etter å ha levert et komplisert byggeprosjekt.

Ved et busstopp utenfor et kjøpesenter bremset bussen inn. Regnet strømmet ned. I mengden av passasjerer som presset seg mot bakdøren for å komme seg inn, fikk hun øye på en kjent, lutende skikkelse i en våt jakke.

Marat. Han forsøkte desperat å presse seg inn i den overfylte bussen. Han kranglet med konduktøren om billetten og prøvde å komme seg nærmere varmeapparatet.

Aglaja vendte blikket bort fra bussvinduet og tok rolig frem reisekortet sitt. Skjebnen hadde ordnet opp i resten.

Visited 50 times, 1 visit(s) today
Vurder denne artikkelen
( Пока оценок нет )