— Mamma kommer i påsken og blir hele høytiden. Hva er problemet?

Familiehistorier

— Mamma kommer til påske og skal være her gjennom hele høytiden. Det er vel ikke noe problem? Jeg har allerede lovet henne det, sa mannen min så rolig som om han bare hadde informert meg om noe helt selvfølgelig.

Jeg ble stående helt stille med vispen i hånden over bollen der jeg nettopp hadde begynt å piske eggehvitene til påskekakene. Vårsolen fylte kjøkkenet og lyste opp de små grønne spirene i pottene på vinduskarmen, men plutselig kjente jeg en kulde gjennom hele kroppen.

— Hun kommer? gjentok jeg og prøvde å holde stemmen rolig. — Pasha, mener du alvor? Det er bare ti dager til påske. Vi hadde jo avtalt at vi skulle feire alene i år. Barna har gledet seg til å dra på aktivitetsløype i parken, og vi har allerede kjøpt billetter til utstillingen med dekorerte påskeegg…

Pavel stirret som vanlig på etiketten på mineralvannsflasken og unngikk blikket mitt.

— Men hvor skal hun ellers gjøre av seg, Marichka? Hun sitter alene ute på landet og kjeder seg. Hun vil ta med egg til barnebarna og bake sin egen påskekake. Hun har allerede kjøpt billett — hun kommer onsdagen før skjærtorsdag.

Jeg senket vispen langsomt. Skummet i bollen sank sammen, omtrent slik humøret mitt gjorde.

— Og hvor lenge skal hun bli denne gangen? Igjen «til hagesesongen begynner», slik det var i fjor? Da dro hun jo ikke hjem før i juni.

Pavel så endelig på meg. Han hadde det samme bedende uttrykket som alltid fikk meg til å gi etter.

— Nei, da… En uke, kanskje to. Bare mens det er høytid. Er det virkelig så vanskelig for deg? Det er jo mamma. Hun har allerede begynt å pakke — hun har slaktet ender og laget masse ost.

— Pasha, det handler ikke om endene! kjente jeg irritasjonen koke i meg. — Det handler om at Hanna Ivanovna ikke bare kommer på besøk. Hun kommer hit for å kontrollere alt. Sist vasket hun vinduene mine med eddik fordi de var «for skitne til at Guds lys kunne skinne gjennom», og hun sorterte undertøyet mitt etter farge!

— Hun prøvde bare å hjelpe… mumlet han.

— Hjelp er når man spør først! Når noen kommer brasende inn i hjemmet ditt og begynner å bestemme hvor mange egg du skal ha i deigen fordi det du lager «ikke er påskekake, men en velsignelsesløs formkake», da er det ikke hjelp lenger. Da er det en invasjon.

De neste tre dagene gikk i anspent stillhet. Jeg skrubbet hele leiligheten med dobbelt så stor energi. Ikke fordi det faktisk var skittent, men fordi jeg visste at hver eneste lille støvflekk kom til å bli brukt som bevis på at «moderne kvinner bare sitter med telefonen og ikke vet hvordan man holder et hjem».

Om kvelden ringte jeg søsteren min, Irina. Da hun hørte hva som hadde skjedd, sukket hun tungt.

— Marichka, hold ut. Påske med svigermor er som en eksamen, bare at sensoren har evnen til å få deg til å føle skyld selv for været.

— Ira, hun har allerede bestilt tre liter hjemmelaget rømme fordi min er «bare utvannet vann». Og hun har tenkt å lage påskekakene mine på nytt!

— Ikke la henne gjøre det, svarte søsteren bestemt. — Dette er hjemmet ditt, og det er dine regler. Selv om… jeg kjenner deg. Du kommer sikkert til å stå der og smile høflig mens hun flytter rundt på skapene igjen.

— Nei. Ikke denne gangen. Nå mener jeg det.

Hanna Ivanovna dukket opp onsdag kveld. Hun hadde med seg tre enorme bager, hele gangen fyltes av lukten av hjemmelaget pølse, og ansiktsuttrykket hennes tilhørte en kvinne som var kommet for å sette ting i system.

— Å, Marichka, så hyggelig å se deg, sa hun og kysset meg på kinnet. Men blikket hennes hadde allerede begynt å undersøke gangen. — Hva er det for noen skjolder på speilet? Har Maksim vært bortpå det? Du må vaske med avispapir. Da blir det ordentlig blankt.

Pavel bar bagene inn.

— Mamma, ta av deg jakken. Middagen er klar.

— Middag? Hvem tenker på middag nå? Jeg har tatt med fersk ost, den må vi sile med en gang. Du kommer vel ikke til å bruke blender igjen, Marichka? Slikt gjør man ikke. Deigen trenger hender, ikke maskiner.

Jeg bet tennene sammen.

— Hanna Ivanovna, deigen er allerede laget. Den står til heving.

— Åh… Hun sukket tungt, som om jeg nettopp hadde begått en alvorlig feil. — Vel, da får vi håpe den hever. Selv om månen står slik i dag at du egentlig burde hatt mer gjær.

Under middagen begynte avhøret.

— Hvorfor sitter Maksim uten skjorte? Gulvet er kaldt. Han kommer til å bli syk.

— Mamma, det er 22 grader her, svarte Pavel rolig.

— Termometeret viser feil. Jeg kjenner at det er fuktig her inne. Marichka, du burde ta på ham ullsokkene jeg strikket. Hvor er de?

Jeg tok en slurk te.

— De ble for små, så jeg ga dem til noen som trengte dem.

— Ga dem bort? Svigermor hevet øyenbrynene. — Min håndlagde jobb ga du til fremmede? Ja, selvfølgelig. Nå til dags er det visst lettere å kjøpe nytt enn å sette pris på andres arbeid.

Pavel dyttet meg forsiktig med foten under bordet. Jeg sa ingenting. Men inni meg bygde frustrasjonen seg opp.

Fredagen begynte med et voldsomt brak fra kjøkkenet. Jeg løp dit og stivnet. Alle skapene var tømt. Matvarer og kjøkkenutstyr lå strødd utover gulvet.

— Hanna Ivanovna, hva er det du gjør?!

— Marichka, alt er jo feil her! Risen står i en åpen pose — da kommer det småkryp. Den må over i glass. Jeg fant noen tomme der borte.

— De glassene bruker jeg til å så planter i! Ikke rør dem!

— Og natronen må stå nærmere komfyren. Dessuten gir du Pavel altfor lite mat. Han har gått ned i vekt.

— Jeg lager sunn mat.

— En mann skal være mett, ikke «sunn»! svarte hun og slo hardt lokket på et glass.

Pavel kom inn på kjøkkenet.

— Jøss, mamma, du har allerede begynt å ordne opp?

— Ja, jeg prøver bare å hjelpe din… Hun stoppet et øyeblikk. — Marichka med å få orden på ting.

Jeg så på mannen min. Han smilte bare.

— Mamma vet best. Hun har jo erfaring.

Og da snudde jeg meg bare og gikk. For første gang på mange år fikk jeg lyst til å pakke sammen tingene hans og sende ham hjem sammen med moren hans. Det hele eksploderte lørdag da vi begynte å farge påskeeggene.

— Hva slags tull er dette? Svigermor skjøv malingene mine til side. — Det er løkskall som gjelder. Det er sånn man skal gjøre det.

— Dette er matgodkjente farger. Barna synes det er morsomt.

— Blå egg på påske? Du kunne like gjerne malt dem svarte!

Maksim spurte forsiktig:

— Mamma, kan jeg sette på et klistremerke med en katt?

— En katt?! utbrøt bestemoren. — Hva slags katt? Det skal være kors og «Kristus er oppstanden»!

Jeg klarte ikke mer.

— Dette er barna mine. Og dette er vår høytid. Hvis de vil ha katter på eggene sine, så skal de få det. Du er gjest i huset vårt, ikke en kontrollør.

Det ble helt stille på kjøkkenet.

— Pavel! ropte hun. — Hun kaster meg ut!

Pavel så på meg.

— Marichka, hvorfor må du gjøre dette så dramatisk?

— Og hvem skal egentlig tenke på meg? spurte jeg stille. — Hvorfor er det ingen som bryr seg om hvordan jeg har det?

— Fordi du er yngre. Du må være den fornuftige.

Det var dråpen.

— Da drar jeg. Jeg tar med meg barna. Dere kan feire påske på riktig måte alene.

Vi dro hjem til Irina.

Der var det bråk, latter, barnestemmer og liv. Men samtidig var det rolig. Ingen gransket hvordan jeg vasket vinduene. Ingen flyttet på tingene mine. Ingen fortalte meg hvordan jeg skulle lage mat i mitt eget kjøkken.

Sent på kvelden ringte Pavel.

— Kom hjem… Nå har jeg forstått det. Hun har allerede begynt å rydde på kontoret mitt og kastet dokumentene mine.

Jeg måtte le.

— Nå forstår du?

— Ja. I morgen kjører jeg henne hjem. Jeg vil ha påskekakene dine. Til og med de «feil» kakene.

Vi kom hjem sent på kvelden. Neste morgen dro hun. Før hun satte seg i bilen, så hun på meg med det samme harde uttrykket.

— Du tar ikke vare på familien din, Marichka.

Jeg svarte rolig:

— Tvert imot. Det er akkurat det jeg gjør. Jeg beskytter den.

Da bilen forsvant rundt hjørnet, la Pavel armene rundt meg.

— Hun sa at du er en heks.

— Kanskje jeg er det, svarte jeg med et smil. — Jeg har tydeligvis forhekset deg med litt fred og ro.

På bordet sto mine egne påskekaker, blå egg med katter på og enkel hjemmelaget mat. Og det var den ekte påsken for oss. Ikke perfekt. Ikke slik noen andre mente den burde være. Men den var vår.

Visited 128 times, 1 visit(s) today
Vurder denne artikkelen
( 1 оценка, среднее 3 из 5 )