— Del regningen. Jeg betalte hele festen, men mannen min får betale svigermors kaviar
— Platon, flytt albuen din. Du krøller kjolen min.
Zlata trakk seg helt bort mot taxidøren for å unngå å komme borti mannen sin.
— Det er jo ikke plass her, — svarte Platon irritert, men trakk armen til seg. — Kan du i det minste late som om alt er normalt mellom oss i dag?
— Det er jo det jeg gjør.
— Du er ikke særlig god til det. Det står skrevet i pannen din at du føler at du gjør alle en tjeneste. Mamma kommer til å bli fornærmet. Hun fyller sekstifem. Hele familien kommer.
Zlata snudde hodet og så på mannen sin.
— Jeg har betalt for hele jubileet, Platon. Lokalet, menyen og underholdningen. Bonusen min og sparepengene mine strakk akkurat til for å sørge for at moren din ikke måtte avlyse festen foran hele slekten. Jeg synes egentlig jeg har gjort mer enn nok.
Platon så bort. Han gned håndflatene mot buksen og svelget nervøst.
To uker tidligere hadde Zlata fått vite hvor pengene han hadde spart til morens bankett, hadde blitt av. En kollega hadde overtalt Platon til å investere i digitale aktiva. Platon satte inn alle sparepengene sine. Dagen etter sluttet prosjektets nettside å fungere. Hele sparebeløpet var borte.
Serafima Fjodorovna hadde allerede sendt ut invitasjoner til restauranten «Imperija». Hun kunne tåle mye, men tanken på å bli ydmyket foran storesøsteren og nevøene sine var uutholdelig.
Zlata måtte redde situasjonen. Hun fikk endret avtalen med festlokalet slik at den sto i hennes navn, og hun betalte hele beløpet selv.
— Zlata, jeg har jo sagt at jeg skal betale deg tilbake, — begynte mannen hennes igjen. — Jeg skal finne meg en ekstrajobb.
— Vi får se.
Taxien stoppet utenfor restauranten. Platon gikk ut først og rettet på jakken. Zlata steg ut etter ham.
Det var varmt og tett i vestibylen. Det luktet stekt kjøtt og dyr parfyme. Serafima Fjodorovna tok imot gjestene ved inngangen til selskapslokalet. Hun hadde på seg en burgunderrød drakt, og håret var satt opp i en høy, forseggjort frisyre.
— Å, endelig! — utbrøt svigermoren da hun fikk øye på sønnen. — Jeg begynte å lure på om jeg måtte vente hele kvelden. Platonjka, gutten min!
Hun omfavnet Platon så hardt som om han hadde kommet hjem etter en lang ekspedisjon. Zlata sto ved siden av med en bukett lyserosa roser i hendene.
— Gratulerer med dagen, Serafima Fjodorovna. Jeg ønsker deg god helse.
Svigermoren tok imot blomstene og kastet et raskt blikk på dem.
— Takk, Zlata. Roser. Vel, det er jo greit nok. Selv om Platon vet at jeg liker liljer. Men la gå. Dere kan sette dere ved hovedbordet. Tante Anfisa og Jakov sitter allerede der.
De gikk inn i selskapslokalet. Bordene var dekket til randen med mat. Zlata hadde selv godkjent menyen og visste nøyaktig hva hver eneste tallerken med kjøttpålegg hadde kostet.
Tante Anfisa, en kraftig kvinne i en glitrende bluse, vinket ivrig til dem.
— Zlatusja, Platon! Kom og sett dere her!
Zlata satte seg ytterst ved bordet. Platon slo seg ned ved siden av henne og tok straks frem telefonen.
— Men hvor er kaviaren? — spurte onkel Jakov høyt mens han undersøkte bordet. — Sima sa at dette skulle være en bankett i særklasse.
— Til hovedrett blir det stør, — svarte Zlata rolig. — Menyen er allerede satt sammen og balansert.
— Hva er vel stør uten litt kaviar til vodkaen? — Jakov vinket på en servitør som gikk forbi. — Unge mann! Kom med tre porsjoner kaviar til denne delen av bordet. Og ta med vodka også. Ikke den billige som står her. Finn en ordentlig en fra menyen, gjerne den dyreste.
Servitøren nikket og gikk sin vei.
Zlata snudde seg mot mannen sin.
— Platon.
— Hva? — Han så opp fra telefonen.
— Vi betalte banketten nøyaktig etter avtalen. Alt som bestilles i tillegg, kommer på en separat regning. Jeg har fem tusen rubler igjen på kortet.
— Zlata, ikke gjør oss til skamme, — hveste Platon. — Onkel Jakov kommer hit kanskje én gang hvert femte år. La dem kose seg. Jeg ordner det senere.
— Hvordan skal du ordne det?
— Jeg låner av noen! Slutt å mase på meg!
Serafima Fjodorovna kom bort til bordet. Hun satte seg på hedersplassen og rettet på servietten. Festen fortsatte. Gjestene holdt taler, spiste og diskuterte gamle bekjente.
En time senere kom servitøren med kaviaren Jakov hadde bestilt og to flasker dyr alkohol. Så ba tante Anfisa om mer frukt. Deretter bestilte Platons fetter en egen vannpipe til loungeområdet.
Zlata satt rett i ryggen og spiste salaten sin. Hun blandet seg ikke inn. Hun bare observerte hvordan Platon for hver ny bestilling fra slektningene senket hodet litt mer og desperat gned skjermen på telefonen med en papirserviett.
Til slutt tok Serafima Fjodorovna mikrofonen.
Salen ble stille.
— Kjære alle sammen, — stemmen hennes skalv av følelser. — Tusen takk for at dere kom. Dere vet alle hvor vanskelig det er å få pensjonen til å strekke til.
Tante Anfisa nikket medfølende.
— Men jeg er en lykkelig mor! — fortsatte Serafima Fjodorovna og hevet stemmen. — For jeg har en sønn. Min støtte. Min stolthet.
Hun strakte hånden mot Platon, som satt sammenkrøket på stolen.
— Denne fantastiske kvelden, hele denne festen — alt dette har min Platon ordnet for meg. Helt alene. Han har tjent pengene selv og brukt dem på moren sin. Han har ikke spart på noe når det gjelder familien!
Gjestene begynte å klappe.
— Ja, sønnen min er virkelig en forsørger, — fortsatte svigermoren. — Ikke som enkelte andre. De bor i en ferdigbetalt leilighet som sønnen min betaler boliglån på, men når svigermoren fyller år, klarer de ikke engang å kjøpe en skikkelig bukett. Bare noen bleke roser.
Applausen døde bort.
En pinlig stillhet senket seg over salen. Slektningene begynte å se på hverandre og kaste blikk bort på Zlata.
Zlata la fra seg gaffelen.
Boliglånet hadde de betalt halvparten hver. I hvert fall hadde de gjort det før Platon mistet sparepengene sine. Den siste innbetalingen hadde Zlata måttet dekke alene fra lønnen sin.
Serafima Fjodorovna visste dette utmerket godt. Men det passet henne bedre å fortelle slekten en helt annen historie.
— Platon, — sa Zlata lavt. — Fortell moren din sannheten.
Platon lot som om han ikke hørte henne.
— Platon.
— Zlata, dette er en fest, — formet han med leppene. — Folk ser på. Ikke begynn nå.
— Jeg begynner ikke. Jeg avslutter.
Zlata skjøv stolen bakover og reiste seg.
Hun ropte ikke. Hun kastet ikke servietten på bordet. Hun laget ingen scene.

Hun løftet bare hånden.
— Albert! — ropte hun på restaurantsjefen.
En ung mann i en mørk, formell dress kom straks bort til bordet.
— Ja, Zlata Andrejevna? Er det noe galt?
— Alt er i orden. Kan du være så snill å hente betalingsterminalen og en foreløpig regning?
Administratoren nikket og skyndte seg av sted.
Serafima Fjodorovna stivnet med mikrofonen i hånden.
— Hva er det du driver med? — protesterte hun. — Hvilken regning? Folk har jo ikke engang fått hovedretten!
— Hovedretten er allerede betalt, Serafima Fjodorovna, — svarte Zlata rolig. — To hundre og femti tusen rubler. I henhold til avtalen som står i mitt navn.
Hun tok frem et sammenbrettet dokument fra vesken og la det på bordet.
Platon ble knallrød i ansiktet.
— Zlata, har du blitt gal? — hvisket han hissig.
Administratoren kom tilbake med en regningsmappe og betalingsterminalen.
— Vær så god, Zlata Andrejevna. Her er grunnbeløpet for banketten, og det er allerede gjort opp. I tillegg har vi ekstrabestillinger fra bordet deres på førtito tusen rubler.
— Utmerket, — sa Zlata og nikket. — Grunnbeløpet er altså betalt. Men ekstraregningen på førtito tusen kan dere gi til den mannen der.
Hun pekte på ektemannen.
— Dette er ekstrabestillingene gjestene hans har gjort, Platon. Kaviar, dyr alkohol, vannpipe og alt det andre. Du er jo familiens store forsørger. Du sparer jo ikke på pengene når det gjelder slekten. Da kan du betale.
— Jeg har ikke så mye penger! — utbrøt Platon, helt uten å klare å holde stemmen nede.
Gjestene gispet.
— Hva mener du med at du ikke har penger? — Serafima Fjodorovna senket mikrofonen. — Platon? Du sa jo at du hadde full kontroll!
— Jeg gjorde en dårlig investering! — ropte Platon. — Jeg tapte alt, mamma! Forstår du det? Zlata har betalt hele banketten! Jeg har ingenting!
Tante Anfisa skjøv tallerkenen med kaviar litt lenger bort fra seg.
Onkel Jakov kremtet og stirret opp i taket.
— Zlata betalte… — mumlet svigermoren mens hun sank sammen på stolen.
— Nettopp, Serafima Fjodorovna, — sa Zlata mens hun lukket vesken. — Jeg har gjort min del. Jeg reddet festen din og sørget for at du ikke måtte avlyse den. Men jeg har ikke sagt ja til å finansiere ekstravagansen din eller betale for delikatesser til slektningene dine utover det vi avtalte.
Hun tok en tusenrubelseddel ut av lommeboken og la den på kanten av bordet.
— Den er til servitøren. Han gjorde en god jobb.
Zlata snudde seg og gikk mot utgangen.
— Zlata, vent! — ropte Platon etter henne. — Hva skal jeg gjøre nå?! Hvordan skal jeg betale?!
— Ta opp et forbrukslån, — svarte Zlata uten å snu seg.
Hun forlot restauranten og kom ut i den kjølige kvelden. Hun bestilte en taxi. Hun måtte hjem og pakke tingene sine før mannen rakk å komme tilbake.
Skilsmissen gikk uten store konflikter. Leiligheten ble lagt ut for salg, og pengene ble delt likt mellom dem. Zlata leide en liten studioleilighet nærmere arbeidsplassen sin og byttet telefonnummer.
Serafima Fjodorovna forteller nå naboene en ny versjon av historien. I hennes versjon var den utspekulerte svigerdatteren den som ydmyket familien foran slekten og forlot sønnen akkurat da han trengte henne som mest.
Naboene nikker medfølende.
Mens Platon hver eneste måned må overføre en del av lønnen sin for å betale ned på et enormt lån med skyhøye renter — et lån han måtte ta opp allerede i lobbyen på restauranten «Imperija».







