Denis var på vei hjem fra jobb da han fikk øye på noe som skulle forandre alt

Interessant

Denis var på vei hjem etter jobb.

Under skoene knirket den myke snøen, og av en eller annen grunn vekket lyden varme minner fra barndommen. Han husket akebakkene, snøballkrigene og latteren… Den gangen var livet virkelig lykkelig.

Plutselig hørte han et stille hulk. Han snudde seg og fikk øye på en liten gutt som satt alene på en benk. Gutten hadde på seg en brun frakk og en grå lue, og tørket tårene med ermet.

Denis gikk bort til ham.

— Lille venn, har du gått deg bort? Hvorfor gråter du? spurte han vennlig.

— Jeg har mistet brevet mitt… hulket gutten. — Jeg hadde det i lomma, men så oppdaget jeg plutselig at det var borte…

Tårene begynte å renne igjen.

— Ikke vær redd. Vi kan prøve å finne det. Hva slags brev var det? Ba mamma deg sende det?

— Nei… Jeg skrev det selv… Til St. Nikolas… Mamma vet ikke om det…

— Å ja… Det var uheldig. Men ikke fortvil. Du kan jo skrive et nytt brev.

— Ja… men det kommer ikke frem i tide…

Denis tenkte seg om et øyeblikk før han sa:

— Vet du hva? Du bør gå hjem nå. Det begynner allerede å bli mørkt. Jeg skal lete etter brevet ditt. Avtale?

— Greit… Men lover du å sende det hvis du finner det?

— Det lover jeg. Og uansett vet St. Nikolas at barn skriver brev til ham. Selv om vi ikke finner brevet, skal du få gaven din.

Gutten tørket ansiktet og begynte sakte å gå hjemover.

— Stakkars liten… Han må ha brukt så mye tid på å skrive det, mumlet Denis for seg selv.

Han smilte da han kom til å tenke på sin egen barndom. Hvordan han pleide å finne gavene under juletreet og var helt overbevist om at St. Nikolas hadde hørt ønskene hans. Det føltes som om det var en evighet siden…

Om ikke lenge skulle hans egen sønn begynne å skrive slike brev. Lille Mikolka var bare fire år ennå, så det var fortsatt litt for tidlig. Denis fortsatte hjemover, men nå fulgte han nøye med på bakken. Han ville så gjerne finne brevet.

Stakkars gutt… Han hadde sikkert bedt om noe som virkelig betydde mye for ham.

Plutselig fikk Denis øye på noe lyst i snøen. Han gikk nærmere. En liten del av en konvolutt stakk opp fra en snøfonn. Han bøyde seg ned og trakk den forsiktig frem. Det var brevet.

Papiret hadde allerede blitt vått av snøen, så Denis behandlet det forsiktig og la det i vesken sin.

Hjemme ventet familien hans.

Det var varmt og koselig inne. Kona Valja holdt på med middagen, mens lille Mikolka satt på gulvet og lekte med lekebilene sine. Denis var utrolig glad i familien sin.

— Valja, du aner ikke hva som skjedde, begynte han. — Jeg møtte en gutt på rundt åtte–ni år. Han satt på en benk og gråt fordi han hadde mistet brevet sitt til St. Nikolas. Og jeg fant det…

Han tok konvolutten opp av vesken.

Med barnlig håndskrift sto det:

«Til St. Nikolas, fra Sasja.»

— Skal vi åpne det? Se hva han ønsket seg? foreslo Denis.

— Ja… Det ville jo uansett ikke kommet noe sted nå, svarte Valja.

Denis åpnet konvolutten forsiktig og brettet ut arket. Så begynte han å lese høyt:

«Kjære St. Nikolas!

Det er Sasja som skriver til deg. Jeg bor i Sobornaja-gaten 49. Jeg er ni år gammel og går i tredje klasse. Jeg liker å spille fotball og løpe rundt med vennene mine.

Jeg bor sammen med mamma Vera og bestemor Lida. Vi har nylig flyttet til et gammelt hus der noen snille mennesker har latt oss bo.

Før bodde vi sammen med pappa i en annen by. Han var ofte ute og drakk, og så begynte han å krangle. Mamma og bestemor, som er mammaen hans, gråt hele tiden, og jeg gråt sammen med dem. Derfor flyttet vi derfra og tok bestemor med oss.

Kjære St. Nikolas, jeg vil be deg om å hjelpe mamma med å finne en annen jobb. Nå vasker hun for å tjene penger, men hun kan ikke bøye seg ordentlig fordi ryggen hennes gjør vondt.

Og kan du være så snill å gi mamma en ny kjole? Den gamle hennes er allerede revnet. Mamma er høy, slank og veldig vakker.

Til bestemor ønsker jeg meg medisiner, så knærne hennes ikke gjør så vondt. Det er vanskelig for henne å gå, selv om hun ikke er så gammel ennå. Og hun drømmer om en varm morgenkåpe, fordi hun fryser hele tiden. Hun er liten og tynn.

Og jeg ønsker meg et juletre. Et vakkert juletre med lys og julepynt. Jeg gleder meg veldig til å se deg, kjære St. Nikolas. Sasja.»

Denis ble stille.

Han så på Valja. Tårene glitret i øynene hennes.

— Herregud… for en godhjertet gutt, hvisket hun. — Han ber nesten ikke om noe til seg selv. Alt han ønsker seg, er til mamma og bestemor…

— De har tydeligvis vært gjennom mye, sukket Denis. — Hør her… Hva om vi prøver å oppfylle ønskene hans? Hva synes du?

— Det hadde vært fantastisk, svarte Valja. — Jeg vokste selv opp i en familie der ting kunne være veldig vanskelig. Jeg vet hvor vondt det kan være…

Denis tenkte seg om.

— På jobben vår trenger vi faktisk en administrator. Vi kunne tilby moren hans en jobb.

Valja lyste opp.

— Og vi kan gjøre enda mer! Vi tar på oss kostymene til St. Nikolas og hjelperen hans, drar hjem til dem og lager en ordentlig liten julefeiring!

— Jeg kjøper medisiner til bestemoren, en varm morgenkåpe og en kjole til moren. Hun ser ut til å være omtrent samme størrelse som meg. Vi finner noe pent uten at det koster en formue. Det er jo salg nå.

— Jeg er helt med! Du er virkelig verdens snilleste, sa Denis.

Han la armene rundt kona.

Dagen etter begynte de å gjøre alt klart.

Valja kjøpte en varm rosa morgenkåpe, en vakker grønn kjole, medisiner, godteri, mandariner og julepynt. Denis kjøpte en liten smarttelefon til gutten.

De fikk låne kostymer av venner, kjøpte et lite og tett juletre og dro av sted til adressen Sasja hadde skrevet i brevet.

Et gammelt hus sto foran dem. Gjerdet rundt eiendommen hadde begynt å sige skjevt, og alt så enkelt og slitt ut. Men i et av vinduene brant det et varmt lys.

Denis tok med seg juletreet. Valja bar sekken full av gaver.

De banket på døren.

— Hvem er det? spurte en kvinne på rundt trettifem år da hun åpnet.

— Bor Sasja her?

— Ja… Det er sønnen min.

— Mamma, hvem er det? lød en barnestemme fra rommet.

Sasja løp ut i gangen.

Så stoppet han brått.

Øynene hans ble store.

— St. Nikolas?!

— God kveld, Sasja! Jeg fikk brevet ditt og kom for å besøke deg!

— Mamma! Han fikk brevet mitt! Den mannen fant det! ropte gutten lykkelig.

De ble invitert inn.

Et øyeblikk senere kom bestemoren ut fra rommet.

Sasja klarte nesten ikke å tro sine egne øyne.

— Er det juletreet til oss? spurte han begeistret.

— Selvfølgelig. Alle barn fortjener et juletre. Og jeg har med meg noen gaver også…

Valja smilte.

— Sasja, du må fortelle oss noe eller kanskje synge en sang.

Men gutten var så overveldet av glede at han bare sto der og stirret på dem med strålende øyne.

Denis satte seg på huk foran ham.

— Jeg vet at du er en god gutt. Du er glad i mammaen din og bestemoren din, og du prøver å hjelpe dem. Derfor ville vi gjerne gi dere noen gaver.

— Du kan åpne sekken selv, sa Valja varmt.

Sasja åpnet den forsiktig.

Han tok ut den første pakken.

— Bestemor, denne er til deg!

Han rakte henne morgenkåpen.

— Til meg? spurte den gamle kvinnen forvirret.

Hun tok den på.

Den passet perfekt, som om den var sydd spesielt til henne.

— Tusen takk… hvisket hun, tydelig rørt.

Så fikk moren den vakre kjolen. Bestemoren fikk medisinene hun trengte. Og Sasja fikk en stor pose med godteri og den nye telefonen. Han stirret på den med tårer i øynene.

— Er den virkelig min?!

— Ja, den er din.

— Takk! Jeg visste at du fantes! sa gutten og smilte gjennom tårene.

Denis så på dem alle sammen.

— Jeg ønsker dere all mulig lykke. Nå må vi dra videre…

Da de sto ved døren, stoppet Sasjas mor dem.

— Hvem er dere egentlig?

Denis smilte.

— Jeg fant brevet til sønnen deres. Jeg ville bare hjelpe.

Så rakte han henne visittkortet sitt.

— Vi har en ledig stilling som administrator. Ring oss hvis du er interessert.

De gikk ut og dro hjem uten å si så mye.

Men begge hadde en varm følelse i hjertet.

Noen ganger er det langt bedre å gi glede enn å motta den selv. Penger kan man alltid tjene igjen. Men følelsene de hadde opplevd denne dagen…

De var uvurderlige.

Visited 82 times, 1 visit(s) today
Vurder denne artikkelen
( Пока оценок нет )