«Barna dine fra ditt første ekteskap skal ikke bo i leiligheten min», slo Igor fast mens han rolig tygget på svinekoteletten sin.
Han sa det med en helt hverdagslig og uanfektet stemme. Som om han bare fortalte værmeldingen for morgendagen eller ba henne sende saltet.
Anja, som var i ferd med å sette de skitne stekepannene inn i oppvaskmaskinen, lukket døren langsomt. Viften over komfyren summet jevnt, og fra det åpne vinduet hørtes den konstante trafikkstøyen fra avenyen utenfor.
– Hva sa du? spurte Anja og snudde seg mot ham.
Igor la fra seg gaffelen. Han lente seg tilbake i den velurstolen Anja personlig hadde montert etter IKEA-anvisningen bare to uker tidligere, mens mannen hennes hadde vært «utrolig opptatt» med å se på fotball.
– Anja, kan vi droppe dramaet? Vi er voksne mennesker. Jeg har tenkt lenge på dette, og jeg har kommet frem til at denne løsningen ikke fungerer for meg. Jeg jobber med salg, jeg har masse stress og konstante tidsfrister. Når jeg kommer hjem, vil jeg ha fred. To tenåringer betyr bråk, dører som smeller, skitne sko i gangen og et hus som aldri er stille. Hjemmet mitt er mitt fristed, og jeg har rett til å bestemme hvordan jeg vil ha det.
Anja studerte ansiktet hans og lette etter den minste antydning til dårlig samvittighet eller en spøk. Det var ingenting å finne. Igor så tvert imot svært fornøyd ut med seg selv, som en mann som nettopp hadde tatt en klok og gjennomtenkt beslutning.
De hadde vært gift i åtte måneder. Anja hadde en stabil hjemmekontorjobb som regnskapsfører i et stort firma, og hun hadde to barn, de tretten år gamle tvillingene Maks og Polina.
Etter bryllupet måtte de løse bosituasjonen. Anjas lille leieleilighet skulle sies opp, og planen var at familien skulle flytte inn i Igors «familierede» – en toromsleilighet han hadde arvet etter bestefaren.
Leiligheten hadde sett ut som et trist minne fra en annen tid: gulnede tak, slitt linoleum som nesten var blitt glatt som papp, og baderomsinnredning som så ut til å ha overlevd flere tiår uten en eneste oppgradering.
«Vi pusser opp litt, frisker den opp, så kan vi endelig begynne å leve som en ordentlig familie», hadde Igor lovet.
For at barna skulle slippe å bo midt i oppussingen gjennom skoleåret, ble de midlertidig sendt til Anjas mor i forstaden. Anja brukte alle sparepengene sine og hele den årlige bonusen på å gjøre leiligheten beboelig.
Hun hyret inn håndverkere, kranglet med flisleggere, valgte gulv, sammenlignet materialer og bestilte et spesialtilpasset kjøkken. Igor bidro praktisk talt ikke med annet enn kommentarer som «du vet best, kjære» og «du har jo så god smak, så det er bare å bestemme».
På åtte måneder forvandlet den triste gamle leiligheten seg til et moderne, lyst og stilfullt hjem med møbler som luktet av nytt treverk og smarte hvitevarer.
Og nå, da august allerede var kommet halvveis og hele oppussingen endelig var ferdig, bestemte Igor seg for å komme med sine nye regler.
– Igor, vi hadde jo en avtale, sa Anja og lente korsryggen mot den kjølige kjøkkenbenken. – Barna kommer tilbake om en uke. De skal begynne på skolen. Mye av bagasjen deres er allerede pakket.
– Da får vi vel endre avtalen, svarte Igor likegyldig og strakte seg etter en tannpirker. – De kan bo hos moren din.
– Moren min bor i en ettromsleilighet! Det er altfor trangt for dem. Og de må kunne gå på en ordentlig skole, ikke bruke to timer hver dag på tog.
– Folk klarer seg da, svarte mannen irritert. – Det kommer ikke til å skade dem. De får venne seg til det. Anja, prøv å forstå meg. Jeg har akkurat begynt å leve ordentlig.
Vi har nyoppusset leilighet og dyrt gulv. Vet du hvordan barn kan behandle andres ting? Datteren din kommer sikkert til å bruke badet i en evighet. Jeg betaler tross alt felleskostnadene her. Jeg har rett til å sette reglene.
Anja begynte ikke å rope. Hun knuste ingen tallerkener. I stedet så hun på det nye kjøleskapet, som var kjøpt på avbetaling i hennes navn. Hun så på den innebygde komfyren hun hadde betalt for med sin egen lønn. Hun så på gardinene som var sydd på mål fordi Igor hadde bestemt at han ville ha lystette gardiner så han kunne sove lenge i helgene.
– Du betaler felleskostnadene, altså? spurte hun stille.
– Ja, det gjør jeg! Og internett også! svarte Igor stolt. – Jeg løper ikke fra ansvaret mitt som familiens overhode. Men du må også respektere reglene mine. Leiligheten er min. Jeg har bestemt meg.
Han reiste seg, gikk bort til henne og forsøkte å legge armen rundt skuldrene hennes. Anja trakk seg diskret unna og lot som om hun måtte tørke av kjøkkenbenken.
– Ikke la oss krangle på grunn av en bagatell, sa mannen forsonende, uten å legge merke til hvordan hun hadde trukket seg unna. – Jeg sier jo ikke at vi aldri skal se dem. De kan komme på besøk. På søndager. To timer eller så. Vi kjøper en kake. Du er jo en smart kvinne, Anja. Du forstår vel hva jeg mener.
Anja forsto faktisk alt.
Igor ønsket ikke en familie. Han ønsket seg en gratis håndverker, interiørdesigner, kreditor og hushjelp i én og samme person, slik at hun kunne gjøre ungkarsboligen hans komfortabel og vakker. Nå som boligen endelig var blitt fin nok til at han kunne nyte den, kunne «de overflødige elementene» – barna hennes – ganske enkelt fjernes.
– Greit, Igor, sa Anja og slapp den våte kluten ned i vasken. – Jeg har hørt hva du sier. Din leilighet, dine regler.
Igor slappet tydelig av. Et overlegent seierssmil bredte seg over ansiktet hans.
– Nettopp! Jeg visste at du var en fornuftig kvinne. Forresten, jeg drar bort med Sergej i helgen. Vi har planlagt fisketuren i over en måned, husker du? Jeg kommer tilbake søndag kveld. Kan du lage de berømte kjøttkakene dine med potetmos til jeg kommer hjem?
– Selvfølgelig, svarte Anja og nikket. – Det skal jeg.
Lørdag morgen, så snart Igor hadde gått ut døren, tok Anja frem en tykk mappe med dokumenter fra skrivebordsskuffen.
Der hadde hun systematisk samlet alle kvitteringene, kontraktene med håndverkerne og fakturaene fra de siste åtte månedene.
Hun ringte først flyttefolkene som en venninne hadde anbefalt henne. Deretter kontaktet hun montørene som hadde satt sammen møblene.
– Hei. Jeg trenger hjelp til å demontere et innebygd kjøkken og hente ut møblene fra en toromsleilighet. Ja, i dag. Jeg betaler dobbel pris.
De neste trettiseks timene var leiligheten som en maurtue i full panikk.
Anja jobbet metodisk, nesten mekanisk. Hun tok ikke med seg én eneste ting som var kjøpt for Igors penger.
Flyttefolkene bar ut sofaen, sengen med den ortopediske madrassen, vaskemaskinen, TV-en og kjøleskapet. Montørene skrudde forsiktig løs kjøkkenskapene, fjernet platetoppen og løftet ut stekeovnen.
– Skal vi ta ned lysekronene også? spurte en av arbeiderne mens han tørket svetten fra pannen.
– Ja, svarte Anja uten å nøle. – Ta dem. Og vegglampene i gangen også. De rullegardinene der borte skal også ned.
Da søndagskvelden kom, hadde leiligheten fått tilbake sitt opprinnelige, triste utseende.
Anja hadde latt alt hun eide bli kjørt til et lager for midlertidig oppbevaring. Selv hadde hun allerede leid en romslig og fin leilighet i naboområdet, like ved barnas skole.
Lønnen hennes var mer enn nok til husleien nå som hun ikke lenger trengte å forsørge den selvutnevnte «forsørgeren» eller bruke pengene sine på velurstoler og andre ting han ønsket seg.
I gangen hang det bare en enslig lyspære i en enkel ledning. På kjøkkenet, der den dyre benkeplaten tidligere hadde stått, var det nå bare en tom vegg med rør som stakk ut.

Anja hadde latt det eneste stå igjen som faktisk hadde tilhørt Igor før hun kom inn i livet hans: den gamle, nedslitte sofaen han hadde brukt før de møttes, et gammelt, klumpete kjøleskap av typen «Biryusa» som brummet som en traktor, og en gasskomfyr med én ødelagt kokeplate. Hun hadde til og med bedt vaktmesteren hente den gamle komfyren tilbake fra garasjen.
Hun sto midt i den tomme stuen og betraktet resultatet av sitt eget arbeid. Alt hun hadde kjøpt, var borte. Men det var hennes. Hun la Igors nøkler på kjøkkenbenken, gikk ut av leiligheten og låste døren med sin egen nøkkel.
Telefonen ringte klokken åtte søndag kveld.
Anja satt ved det nye kjøkkenbordet med en kopp te. Fra rommet ved siden av hørte hun Maks og Polina diskutere høylytt om hvem som skulle få den øverste hyllen i klesskapet.
Hun drakk teen ferdig, satte koppen fra seg og svarte først etter den femte ringingen.
– Anja! Hva i all verden er det som skjer?! ropte Igor. Stemmen hans var så skarp at den nesten gikk over i et skrik. – Vi har blitt ranet! Leiligheten er tømt! Jeg ringer politiet!
I bakgrunnen kunne hun høre hvordan stemmen hans ga gjenlyd mellom de nakne veggene.
– Du trenger ikke ringe politiet, Igor. Det var jeg som tok alt sammen.
Det ble helt stille i den andre enden.
Det eneste Anja kunne høre, var mannens tunge, ujevne pust.
– Du… hva har du gjort? fikk han endelig frem. All selvsikkerheten var borte. – Hva faen er dette? Hvor er kjøkkenet? Hvor er sengen min?!
– Sengen din står der den alltid har stått, Igor. Den gamle sofaen du sov på før du møtte meg, svarte Anja rolig. – Alt det andre kjøpte jeg. Jeg har alle kvitteringene. Alle avbetalingene og lånene står i mitt navn. Jeg har bare hentet tingene mine.
– Du er gal! skrek Igor. – Vi er jo en familie! Alt dette er felleseie! Jeg saksøker deg!
– Gjør det, svarte Anja med et lite smil, selv om han ikke kunne se det. – Men da må du også forklare retten at hele oppussingen ble betalt med mine oppsparte penger og min lønn, mens du betalte felleskostnadene. Og ikke glem å fortelle at internettregningen ligger på kjøkkenbenken. Du kan pakke deg inn i den hvis du fryser i natt.
– Anja… kjære Anja, vent litt, sa Igor plutselig.
Stemmen hans hadde endret seg fullstendig. Stoltheten hans falt sammen like raskt som billig puss fra en gammel vegg. Nå snakket han lavt og bedende.
– Hvorfor gjør du dette? Vi kunne jo ha snakket om det. Jeg innrømmer at jeg gikk for langt når det gjaldt barna. Jeg tok feil. Det har vært mye stress på jobben, du forstår vel? La dem komme hjem! Det er plass til alle! Hører du? Anja, kom tilbake. Jeg har virkelig forstått det nå.
Anja gikk bort til vinduet.
Ute begynte gatelysene å tennes. Den varme augustkvelden lå rolig over byen, og for første gang på lenge kunne hun se for seg et liv uten egoisme, manipulasjon og konstante krav.
– Du hadde helt rett, Igor. Barna mine har ingenting å gjøre i leiligheten din. Det har heller ikke tingene mine, pengene mine eller jeg. Nyt stillheten.
Hun avsluttet samtalen, blokkerte nummeret hans og gikk inn til barna for å hjelpe dem med å pakke ut koffertene. For første gang var det faktisk stille i livet hennes. Og denne gangen var stillheten hennes egen.







