«Stopp! Hvor tror du at du skal?!» Viktor stilte seg foran kona og sperret veien. «Hvem skal ta seg av moren min? Jeg har ikke tid!»
Nastja sluttet å telle hvor mange ganger hun hadde reist dit allerede den fjerde dagen. Hun sto opp klokken seks om morgenen og krysset hele byen for å komme til Zinaida Pavlovna – Viktors mor, som hadde brukket hoften to og en halv uke tidligere. Operasjonen hadde gått bra, hofteleddet var erstattet med et titanimplantat, men rehabiliteringen gikk sakte og krevde stadig mer hjelp.
De første tre dagene var varme og gode. Zinaida Pavlovna tok imot hjelpen med ekte takknemlighet. Hun holdt Nastjas hånd mot kinnet og hvisket:
– Takk, jenta mi.
Viktor nikket også anerkjennende hver gang han fulgte kona til døren.
Men mot slutten av den første uken forsvant takknemligheten. Viktors holdning forandret seg. Nastjas turer til moren hans ble plutselig noe han forventet, noe som bare skulle skje – helt av seg selv.
En kveld slengte han ut en kommentar som traff Nastja hardt.
– Det er jo egentlig en kvinnes oppgave å ta seg av syke. Litt sånn sykepleiergreier.
– Sykepleiergreier? – Nastja så rett på ham. – Hun har en sønn. Og det er ikke meg.
– Jeg mente ikke…
– Jeg skjønner utmerket godt hva du mente, Viktor. Du mente at dette ikke angår deg.
Han avfeide henne med den samme håndbevegelsen han alltid brukte når en samtale ble ubehagelig. Nastja bet tennene sammen og sa ingenting.
Denne gangen valgte hun stillheten.
Nastja hadde allerede måttet redusere arbeidstiden sin med to timer om dagen. Men det virkelige tapet var langt større. Reisen til Zinaida Pavlovna, stellet, matlagingen og turen hjem igjen tok ytterligere fire timer hver dag.
Lønnen hennes hadde falt med en tredjedel.
Kreftene hennes var nesten halvert.
En dag kom Nastja til svigermoren rundt lunsjtider. Hun vasket henne, skiftet sengetøy og laget suppe. Etterpå satte hun seg forsiktig på kanten av sengen.
– Zinaida Pavlovna, jeg må snakke med deg.
– Jeg lytter, Nastjenka.
– Jeg har mitt eget liv. Moren min er også syk, og jeg har ikke klart å besøke henne på tre uker. Jeg har allerede redusert arbeidstiden min, men selve reisen hit og tilbake tar fire timer ekstra. To ganger om dagen hit og hjem… Det er ikke lenger bare hjelp. Det er en ekstra jobb. Bare uten lønn.
Svigermoren nikket. Først kom forståelsen til uttrykk i øynene hennes. Så dukket noe annet opp der – noe som lignet frykt.
– Jeg vet at du er sliten, – sa hun lavt. – Et hoftebrudd er ikke som å brekke en arm. Det tar minst et par måneder. Men jeg har ingen andre å be om hjelp.
Den kvelden ringte Nastja til Gennadij, Zinaida Pavlovnas bror. Han bodde bare tjue minutter unna søsteren.
– Gennadij Pavlovitsj, Zinaida Pavlovna trenger hjelp. Jeg klarer ikke dette alene.
– Nastja, du er jo gift med sønnen hennes. Jeg har min egen familie og mine egne problemer. Dette er deres ansvar.
– Interessant ordvalg – «ansvar». Da Zinaida Pavlovna ga dere penger til oppussingen, var det et familieanliggende. Men når hun trenger hjelp, blir det plutselig et «ansvar» – og av en eller annen grunn er det mitt ansvar. Praktisk regnestykke.
Det kom et lite klikk i telefonen.
Gennadij hadde lagt på uten å si farvel.
Nastja foreslo deretter for Viktor at han kunne flytte hjem til moren sin for en periode, mens hun kom seg etter operasjonen.
Han reagerte som om hun hadde foreslått at han skulle flytte ut i et telt.
– Bo hos moren min?! Jeg ville brukt en time bare på å komme meg til jobb! Aldri i livet.
– Jeg bruker halvannen time, – svarte Nastja. – Og jeg gjør det hver eneste dag. To ganger.
– Jo… men du har jo en mer fleksibel arbeidstid, – mumlet han og lette etter en forklaring.
– Arbeidstiden min har krympet til størrelsen av en stump stearinlysveke, Viktor. Men det ser du ikke fra sofaen din. Det skjønner jeg. Greit. Kan du i det minste betale for taxi?
Viktor ga henne noen penger.
Beløpet var så latterlig lite at Nastja nesten måtte le.
Det holdt nøyaktig til fire taxiturer.
– Fire turer, – sa hun og så på pengene. – Jeg må kjøre hit og tilbake to ganger om dagen. Det betyr fire turer bare på én dag. Hva gjør jeg etter det?
– Vet ikke. Finn ut av det. Jeg er ikke en minibank.
«Finn ut av det.»
Et universelt uttrykk for mennesker som ikke har tenkt å gjøre noe som helst selv. Nastja la pengene bort uten å svare.
Tålmodigheten hennes hadde ennå ikke eksplodert. Men hun kunne allerede se bunnen av den. Nøyaktig to uker senere dro Nastja ikke hjem den kvelden.
Hun la Zinaida Pavlovna til rette i sengen, skiftet bleie, gjorde klar frokosten til morgenen og la seg på sofaen i rommet ved siden av. Det var meningsløst å bruke en time på å komme seg hjem bare for å få fem timers søvn før hun måtte snu og reise tilbake igjen.
Telefonen ringte halv ti.
– Hvor er du?! – Viktors stemme var ikke bekymret.
Den var sint.
– Hos moren din. Jeg er utslitt. Det gir ingen mening å reise hjem bare for å snu og komme tilbake tidlig i morgen.
– Men middagen?! Jeg sitter her og sulter!
– Viktor, du er førtito år gammel. Bruksanvisningen til komfyren fulgte med da den ble kjøpt. Jeg anbefaler at du leser den.
– Du har blitt helt gal! Har du mistet all forstand?! Det er ikke normalt å overnatte et eller annet sted uten å si fra!
– «Et eller annet sted»? Jeg er hos moren din, Viktor. Hos en kvinne som ikke engang kan komme seg på toalettet uten hjelp. Husker du at denne kvinnen faktisk eksisterer? Eller er hun bare en abstrakt figur for deg?
– Ikke snu på ting!
– Jeg snur ikke på noe. Jeg setter bare ting tilbake på plass etter at du har kastet ansvaret rundt deg. God natt.
Han la på. Nastja la telefonen fra seg og ble liggende lenge og stirre opp i taket.
Sinne og skuffelse hadde blandet seg sammen til en bitterhet hun ikke lenger klarte å svelge. Neste morgen kom hun tilbake til Zinaida Pavlovna. Hun vasket henne, skiftet sengetøy og laget lunsj. Så satte hun seg ved siden av sengen og sa det som hadde vokst i henne i over en uke.
– Zinaida Pavlovna, i morgen tidlig kommer jeg hit for siste gang.
– Hva mener du… siste gang?
– Viktor gir meg ikke penger til reisen. Han kompenserer ikke for inntektstapet mitt. Han hjelper ikke med hendene, tiden eller pengene sine. I går laget han en scene fordi jeg overnattet hos deg i stedet for å dra hjem og lage middag til ham. Jeg har ikke mer å gå på, Zinaida Pavlovna. Jeg er tom. Både fysisk og følelsesmessig.
Svigermoren skjulte ansiktet i hendene.
Skuldrene hennes begynte å skjelve.
– Nastjenka, hold ut litt til. Knoklene vil gro, og jeg kommer til å kunne reise meg igjen. Da er du fri.
– Tålmodighet, Zinaida Pavlovna, fungerer når to mennesker drar i samme tau. Her er det bare jeg som trekker. Og tauet skjærer allerede hendene mine til beinet. Unnskyld.
Nastja samlet tingene sine og dro.
I hodet hennes hadde en enkel og brutal plan tatt form. Enten skulle Viktor endelig ta sin del av ansvaret. Eller så ville «eller» bli svaret.
Og denne gangen var Nastja klar for det svaret. Midt på arbeidsdagen sendte hun Viktor en detaljert melding. Hvert punkt sto på sin egen linje: Kjøp mat. Dra til moren din. Skift bleier. Skift sengetøy. Sett på vaskemaskinen. Lag middag.
Hun ville ikke gi ham én eneste mulighet til senere å si:
«Jeg forsto ikke.»
Eller:
«Du sa aldri fra.»
Viktor leste meldingen. Han svarte ikke. Den kvelden kom Nastja hjem. Viktor lå på sofaen med telefonen i hånden. Ved siden av ham sto en tom tallerken etter noen smørbrød.
– Dro du til moren din?
– Ikke ennå. Jeg skulle akkurat til å dra.
– «Skulle akkurat til å dra» – klokken ni om kvelden? Viktor, hun har ikke spist siden morgenen.
– Vent litt. Jeg skal bare gjøre ferdig noe først, så drar jeg.
– Du husker magen din tre ganger om dagen. Frokost, lunsj og smørbrød som mellommåltid – alt etter planen. Men at moren din ligger alene og sulten… er det bare et valgfag?
Viktor satte seg opp.
Ansiktet hans forvrengte seg av sinne.
– Vent. Du har ikke vært hos henne?!
– Nei.
– Hva mener du med nei?! Hun er jo alene!
– Nettopp. Hun er alene. Og hun har vært alene hele disse to ukene mens du har ligget på denne sofaen og ventet på at kona di skulle gjøre alt for deg. I dag er det din tur.
Han spratt opp.
Nastja snudde seg mot døren.
– Stopp! Hvor skal du?! – Viktor stilte seg foran henne og sperret veien ut i gangen. – Hvem skal ta seg av moren min? Jeg har ikke tid!
Nastja stoppet.
Hun løftet blikket og så rett på ham.
– Du har ikke tid. Du har ikke penger. Du har ingen samvittighet. Viktor, har du noe som helst annet enn et talent for å legge alt over på andres skuldre?
– Du er forpliktet til å gjøre det! Du er kona mi!
– Forpliktet? Vis meg den kontrakten, Viktor. Vis meg punktet der det står at en kone er forpliktet til å erstatte en sønn som ikke engang klarer å reise seg fra sofaen for sin egen mor. Jeg venter.

Han grep henne i armen. Nastja rev seg løs. Og slo ham i ansiktet. Smellet fra slaget ga gjenlyd i gangen. Hun ventet ikke på reaksjonen hans. Hun gikk bort til knaggrekken, rev ned jakken hans, tok skoene og skjerfet – alt hun fikk tak i – og kastet det ut på trappeavsatsen.
– Du er gal! – Viktor stormet etter tingene sine. – Du er syk! Hva er det du holder på med?!
– Jeg skaper rettferdighet, Viktor. Den eneste veien ut herfra går til moren din. Kom igjen. Vis meg hva slags sønn du er.
Hun smelte døren igjen. Og låste. To ganger. Viktor sto ute i gangen med jakken i hendene og skoene under armen. Sinne, forvirring og krenket stolthet hadde klumpet seg sammen til en følelse han ikke klarte å svelge.
Han hadde ikke noe valg. Han bestilte en taxi og dro til moren sin. Zinaida Pavlovna lå i halvmørket. Tårene rant nedover kinnene hennes. Da hun fikk øye på sønnen, smilte hun ikke. Hun snudde seg i stedet mot veggen.
– Gå.
– Hva? Jeg har kommet for å hjelpe!
– Hjelpe? – stemmen hennes skalv. – For tre timer siden kom naboen Tamara. Hun gjorde alt. Matet meg, vasket meg, skiftet sengetøy og satte på vaskemaskinen. Du trengs ikke. Gå.
Viktor så seg rundt.
Og det stemte.
Maten sto ferdig på komfyren.
Sengetøyet lå i vaskemaskinen.
Bleiene var skiftet. Leiligheten var ryddig. Alt som sto på Nastjas liste, hadde en fremmed gjort. Bare fordi hun var nabo. Bare fordi hun mente at det var det normale mennesker gjør når noen trenger hjelp. Viktor tenkte at siden alt allerede var gjort, kunne han bare dra tilbake til Nastja.
Han tok frem telefonen og ringte henne.
– Jeg er hos mor. Alt er i orden, – stemmen hans var lysere nå, nesten triumferende. – Jeg har ordnet alt. Maten er laget, vasken går, og bleiene er skiftet.
Det ble stille i tre sekunder.
Tre svært lange sekunder.
– Viktor, – avbrøt Nastja ham med rolig stemme. – Tamara ringte meg for femten minutter siden. Hun fortalte meg alt. Hun kom til Zinaida Pavlovna klokken seks, mens du fortsatt lå på sofaen og spiste smørbrød.
– Nastja, hør på meg…
– Nei. Nå skal du høre på meg. Du står ved siden av din syke mor og lyver til meg. Du tar æren for omsorgen noen andre har gitt henne. Vet du hva, Viktor? Latskap kan jeg forstå. Grådighet kan jeg forstå. Selv feighet kan man på et eller annet vis overleve. Men løgn… det er slutten. Løgnen er den siste spikeren i kisten.
– Nastja, vent. La oss snakke ordentlig om dette…
– Jeg hater deg for denne løgnen. Og jeg har sendt inn skilsmissepapirene. For fem minutter siden. Elektronisk. Farvel.
– Du… du kommer til å angre! Du klarer deg ikke uten meg…!
Men det eneste han hørte, var tonen som fortalte ham at samtalen var over.
Viktor stirret på den mørke telefonskjermen. Han ringte igjen. Lange ringesignaler. Så stillhet. Samtidig satt Zinaida Pavlovna og så på telefonen sin. En kort melding fra Nastja sto på skjermen:
«Zinaida Pavlovna, tilgi meg. Jeg har søkt om skilsmisse. Du har ikke skylden for dette. Ta vare på deg selv.»
Hun la telefonen på teppet. Skammen brant inni henne. Tung. Kvelende. Uten noen enkel vei ut. Hun hadde penger. Mye penger.
På bankkontoen hadde hun nok til å betale en pleier i et halvt år og til å dekke taxi for Nastja hver eneste dag. Hun kunne ha tilbudt å betale. Bare reisen. Bare en del av utgiftene. Men hun hadde tiet. Hun hadde vært grådig.
Hun hadde bestemt seg for at Nastja var en gratis ressurs som aldri ville gå tom. Men ressursen var tom. Den var brukt opp. Viktors mor lukket øynene. Viktor kom inn i rommet. Zinaida Pavlovna så på sønnen sin. Hun trengte ikke spørre. Hun visste allerede svaret.
– Nastja har forlatt deg.
Han nikket.
Uten å si et ord satte han seg på stolen ved veggen.
– Du mistet det eneste mennesket som elsket deg uten å være forpliktet til det, – sa moren stille. – Ikke for pengenes skyld. Ikke fordi hun følte plikt. Men bare fordi hun elsket deg. Og jeg er også skyldig. Jeg tiet da jeg burde ha snakket. Jeg var grådig da jeg burde ha gitt.
Viktor reiste seg og gikk inn i rommet ved siden av. Han lukket døren bak seg. Satte seg på den nedslitte stolen. Og stirret tomt ut i luften. Han hadde mistet kona. Han hadde mistet hjemmet.
Og til gjengjeld satt han igjen med en syk mor, skam og hennes livslange forakt – kald, stille og nådeløs, som en diagnose det ikke finnes noen behandling for.
Den kvelden sjekket Nastja at døren var låst, slo av lyset og gikk til sengs lenge før midnatt. Neste morgen skulle hun ringe en tjeneste som formidlet pleiere.
Ikke for Viktors skyld. For Zinaida Pavlovnas skyld. For selv om svigermoren hadde sin del av ansvaret for det som hadde skjedd, var hun fortsatt et levende menneske som trengte hjelp.
Nastja visste hvordan man skilte de to tingene fra hverandre. Det var nettopp det som gjorde henne sterkere enn alle de andre i denne historien.







