«Grillmaten er allerede oppspist. Ingen ventet jo egentlig på dere, kjære slektninger», smilte Elena.

Interessant

– Er grillmaten allerede slutt?

– Er grillmaten allerede slutt? spurte Andrej skuffet mens han kikket inn i grillen, der de siste kullene fortsatt glødet.

Elena satte rolig en tekanne på bordet, skar opp brød, tok frem et glass med bringebærsyltetøy fra skapet og satte frem en liten skål med kjeks. Hun plasserte koppene pent på bordet uten å stresse, som om dette hadde vært planen hennes helt fra morgenen av.

– Ja. Vi laget akkurat nok til familien vår. Ingen hadde jo invitert dere.

En pinlig stillhet senket seg over hagen.

Oksana sluttet å ordne håret. Tante Ludmila Ivanovna satte vesken ned på benken. Slektningene så på hverandre, langsomt og forvirret, som om de for første gang hadde innsett at det kanskje ikke var noen særlig god idé å dukke opp uten å ringe først.

Elena og Pavel hadde et landsted i utkanten av en liten landsby, omgitt av epletrær og gamle bjørketrær. Familien dro dit nesten hver helg for å puste ut, slappe av og være sammen – bare de tre.

Sønnen Mitja løp rundt på tomten fra tidlig morgen. Pavel stelte med bedene, Elena laget mat, og hele stedet hadde en egen, stille og varm ro.

Men for omtrent tre år siden begynte noe å forandre seg.

– Elena, vi var tilfeldigvis i nærheten! ropte Andrej en dag fra porten.

Bak ham kom Oksana. Tante Ludmila Ivanovna og Viktor Petrovitsj fulgte etter, sammen med enda et par som Elena aldri hadde sett før. Fra den dagen ble besøkene stadig vanligere.

Slektningene dukket opp nesten hver lørdag. Alltid rundt middagstid. Alltid akkurat når kjøttet allerede freste på grillen og bordet var dekket.

Som om de hadde en egen radar for akkurat det tidspunktet.

– Jøss, dere begynte uten oss! lo Andrej mens han satte seg på den beste plassen i skyggen.

Ingen hadde med seg mat.

I beste fall kom de med en pakke billig kjeks eller en flaske brus som Oksana høytidelig satte på bordet som om det var et betydelig bidrag. Etter måltidet begynte gjestene raskt å samle sammen tingene sine. De måtte videre. De hadde ærender. De var slitne. Og Elena og Pavel?

De brukte gjerne tre timer til på å rydde uteområdet, vaske opp og lage handleliste for neste uke.

– Kanskje vi burde si til dem at de i det minste må gi beskjed på forhånd? spurte Pavel flere ganger mens han tørket tallerkener.

– Pavel, det føles så ubehagelig. Det er jo familie, svarte Elena mens hun ryddet bort restene.

Hun ville ikke ha konflikt. Hun ville ikke bli kjent som den ugjestfrie. Så hun holdt ut. År etter år.Helg etter helg. Helt til en dag i august da tre biler plutselig kjørte inn på gårdsplassen samtidig. Det ble ikke engang nok grillmat til Mitja.

– Elena, det var litt lite kjøtt, kommenterte tante Ludmila Ivanovna mens hun tørket munnen med en serviett. – Neste gang burde du kjøpe mer.

Den kvelden, etter at Mitja hadde sovnet og det endelig hadde blitt stille ute, satt Elena og Pavel på trappen foran huset. Elena sa ingenting. Hun bare så mot de mørke epletrærne.

– Hørte du hva hun sa? spurte Pavel til slutt.

– Ja.

– Og hva synes du om det?

Elena satte koppen langsomt ned på trinnet.

– Pavel, i dag forsto jeg noe. Jeg har ikke fått hvile her på tre år. Ikke én eneste gang. Hver helg har vært matlaging, stress, smil og høflighet. Og så rydding helt til langt på kveld.

Pavel nikket.

– Vi har lært dem at dette er greit. De tror at det er slik det skal være. De kommer, og vi serverer dem. Vi har jo aldri sagt imot.

– Jeg var redd for å ødelegge forholdet til dem.

– Og nå?

Elena ble stille et øyeblikk.

– Nå bryr jeg meg ikke lenger om hva de tenker. Jeg vil bare kunne spise lunsj i fred sammen med familien min. Uten stress. Uten alt dette.

De satt lenge uten å si noe. Og i den stillheten vokste det sakte frem noe nytt. Ikke sinne. Ikke bitterhet. Men en rolig og bestemt beslutning.

– Ingen skandaler, sa Pavel. – Vi skal ikke kaste noen ut. Vi skal bare begynne å leve for oss selv.

– Bare leve for oss selv, gjentok Elena.

Uken etter kjøpte de kjøtt til nøyaktig tre personer. Ingen ekstra mat ble satt frem. Alt som ikke var nødvendig, ble stående i kjøleskapet. De grillet til lunsj og spiste rolig sammen, bare de tre, uten hastverk. Mitja ba om mer. Og denne gangen var det mer igjen.

Det føltes uvant.

Men utrolig godt.

Rundt klokken to på ettermiddagen hørte Elena motorer utenfor gjerdet. Hun tørket hendene i et kjøkkenhåndkle og gikk ut på trappen. To biler kjørte inn på gårdsplassen, den ene etter den andre.

– Sånn ja! Vi rakk akkurat det beste! ropte Andrej mens han smalt igjen bildøren.

– Å, så godt det lukter! sa Oksana og trakk inn duften med et fornøyd smil.

Tante Ludmila Ivanovna var allerede på vei mot bordet mens hun tok av seg cardiganen.

Viktor Petrovitsj så seg rundt etter en ledig stol.

Andrej gikk rett bort til grillen.

– Vi har allerede spist, sa Elena rolig.

Andrej snudde seg.

– Hva mener du? Hvor er kjøttet?

– Det er ikke noe kjøtt igjen. Jeg laget bare mat til oss. Vi hadde ikke invitert noen.

En tung pause oppsto.

– Elena, hvordan kan du gjøre noe sånt? sa tante Ludmila Ivanovna og presset leppene sammen. – Vi er da familie. Det virker ikke særlig gjestfritt.

– Sett dere ned, svarte Elena rolig.

Hun satte tekannen, brød, syltetøy og kjeks på bordet.

– Det er te. Og vi har ferske epler. Bare forsyn dere.

Tanten åpnet munnen for å svare.

Men Pavel, som hele tiden hadde stått stille ved trappen, sa mildt:

– Ludmila Ivanovna, vi er alltid glade for å ha gjester. Det mener vi. Men det hadde vært nok å ringe på forhånd. Da kunne vi ha planlagt og laget mat til alle.

Slektningene så på hverandre.

Ingen visste hva de skulle si.

De satte seg likevel ved bordet. Tante Ludmila Ivanovna rørte i teen med et uttrykk som om hun gjorde dem en stor tjeneste. Andrej stirret ned i koppen sin.

Oksana tygget stille på en kjeks.

– Elena, du må forstå, begynte Andrej til slutt. – Vi har vel bare blitt vant til det. Vi trodde nesten det hadde blitt en tradisjon. Om sommeren kommer vi hit til dere og griller. Det falt oss aldri inn at vi var til bry.

Elena satte koppen ned på bordet.

– Andrej, hver eneste gang betyr dette rundt fem kilo kjøtt, grønnsaker, salat, brød og drikke. I tillegg kommer flere timer med matlaging og rydding. Hver eneste lørdag.

– Men vi har jo aldri krevd noe, sa Oksana forsiktig.

– Nei, dere krevde ikke noe. Men dere kom. Alltid på akkurat riktig tidspunkt. Og alltid sultne.

En gren beveget seg i vinden i hagen.

Et sted bak huset sparket Mitja en ball.

– Jeg har ingen plikt til å mate alle slektningene mine hver lørdag bare fordi vi har et landsted, sa Elena rolig, uten sinne i stemmen. – Dette er hjemmet vårt. Dette er stedet der vi skal slappe av. Og jeg vil også få muligheten til å hvile.

– Ingen sier noe imot det, mumlet Viktor Petrovitsj uten å løfte blikket.

– Vi har ikke noe imot å treffes, la Pavel til. – Helt ærlig. Men ring på forhånd, så finner vi ut av det sammen. Det er jo ikke vanskelig.

Tante Ludmila Ivanovna skulle til å si noe. Men hun lot være. Stillheten varte i flere minutter. Ingen klarte å komme med en innvending. For det var rett og slett ingenting å innvende.

Slektningene dro tidligere enn vanlig. De tok farvel på en dempet måte, uten de vanlige kommentarene og uten løfter om å «stikke innom neste uke». Elena så bilene forsvinne og kjente en uvant letthet. En uke gikk. Fredag kveld ringte Pavels telefon.

– Pavel, det er Andrej. Du, vi lurte på om vi kunne komme på søndag. Hvis det passer for dere, selvfølgelig. Er det greit?

Pavel så på Elena.

Hun nikket.

– Ja, det går fint. Kom dere.

– Vi tar med kjøtt, la Andrej til etter en kort pause. – Og grønnsaker. Oksana sier at hun også tar med drikke og salat.

Pavel ble stille et øyeblikk.

– Da gleder vi oss til å se dere.

Søndagen kom.

Andrej og Oksana ankom med to store poser. De tok ut marinert kjøtt, paprika, tomater, lavash og en stor flaske kvass. Andrej tente grillen selv og tok ansvar for spydene. Oksana hjalp til med å dekke bordet.

Det var en helt annen type sammenkomst. Etter hvert begynte også de andre slektningene å ringe på forhånd. Tante Ludmila Ivanovna ringte først kort og litt kjølig, som om hun bare gjorde det fordi hun måtte.

Men etter hvert ble også hun vant til det. Hun begynte å spørre hva hun skulle ta med. Om de trengte hjelp. Om det var noe hun kunne bidra med. Besøkene ble sjeldnere. Én gang i måneden.

Noen ganger enda sjeldnere. Men hver sammenkomst var planlagt. Alle tok med seg noe. Noen hjalp til med maten. Andre tok ansvar for ryddingen etterpå. Måltidene ble hyggelige igjen. Ekte. Uten slitne øyne hos vertinnen. Uten følelsen av at noen bare utnyttet henne.

Da september kom, merket Elena at hun igjen gledet seg til å dra til landstedet på fredager. Hun kunne igjen høre vinden i epletrærne. Hun fikk tid til å sitte på verandaen og lese mens Mitja lekte i hagen. Noen ganger var de bare tre sammen hele helgen.

Andre ganger tok de imot gjester. Men bare gjester de faktisk ventet.

En dag på høsten, da bladene allerede hadde begynt å gulne og luften luktet av modne epler, ble tante Ludmila Ivanovna stående igjen på trappen etter at de hadde drukket te.

– Vet du, Elena, sa hun lavt, – dette er faktisk mye bedre. Når man avtaler på forhånd, har ingen dårlig tid. Du er ikke stresset. Man får til og med tid til å snakke ordentlig sammen.

Elena smilte.

– Jeg er glad for at du synes det, tante Ludmila.

Hun så bilen hennes forsvinne rundt svingen og tenkte på hvor lite som egentlig hadde vært nødvendig. Ingen skandaler. Ingen store krangler. Ingen bitre ord. Bare én rolig grense. Satt på plass i tide.

For respekt for andres hjem begynner ofte med noe så enkelt som en telefon.

Visited 58 times, 1 visit(s) today
Vurder denne artikkelen
( Пока оценок нет )