«Lara, du er jo vertinnen – få maten på bordet, folkene kommer snart», sa Vadim og løftet en enorm bolle med kjøtt ut av bagasjerommet, som om vi ikke skulle være på hytta i to dager, men hadde bestemt oss for å mette halve bygda.
Jeg sto ved porten med en pose tomater i hånden og kjente hvordan håndtaket skar seg inn i håndflaten. Jeg så på den nye capsen hans. Helt ny. Skjermen var rett og fin. Vadim var i strålende humør.
Jeg derimot hadde sand i øynene etter en nattevakt, og korsryggen verket som om noen hadde stått og vridd på en rusten nøkkel inni den hele dagen.
– Du lovet meg fred og ro, Vadim.
– Det blir jo fred og ro. Vi skal bare sitte hyggelig sammen. Stepan og Rita kommer, Oleg også, kanskje Tolik. Vi har jo ikke sett hverandre på hundre år.
Hundre år.
Menn av den typen måler tydeligvis alt i århundrer. Hundre år siden de sist så hverandre. Hundre år siden de sist spiste grillmat. Hundre år til kona sikkert kan holde ut litt til.
For kona har tross alt vært på nattevakt.
Men det sto vel med liten skrift et eller annet sted.
Den hvite plastgaffelen
Huset møtte oss med sval luft. Jeg åpnet vinduene, satte på vannkokeren og tok jakken ut av vesken.
Alt jeg ønsket, var å sitte ute på verandaen i en halvtime og strekke ut beina.
Det fikk jeg selvfølgelig ikke.
Bilene begynte å rulle inn én etter én.
Først Stepan, med grillspyd i hendene og en stemme som kunne høres over hele nabolaget.
– Vadim! Du lever jo som en konge! Jeg kjenner lukta helt ute i veien!
Så kom Oleg.
Så Tolik.
Til slutt gled Rita ut av bilen som om hun hadde kommet til et spa-hotell. Hvite joggesko. Et pledd over armen. Et langt glass i hånden, der isbitene klirret langt mer muntert enn jeg følte meg.
– Lara, håper jeg ikke forstyrrer hvis jeg setter meg her? Det er så fint hos dere. Så fredelig.
Fredelig.
Selvfølgelig.
Spesielt når kjøkkenskapene allerede smeller igjen, noen spør etter en kniv, noen annen etter salt, og husets herre – min lovlige ektemann – står midt i hele sirkuset og klapper vennene sine på skuldrene.
– Mor, få litt fart på borddekkingen! Vi setter på kjøttet straks, så ordner dere resten fort.
Der var dagens første sannhet.
For dem var jeg ikke Larisa.
Ikke en kone.
Ikke et menneske som nettopp hadde kommet hjem fra en nattevakt.
Jeg var en funksjon mellom oppvaskkummen og grillen.
Jeg sa ingenting.
Jeg tok fram tallerkener.
Tok fram en stor bolle.
Så tok jeg en hvit plastgaffel for å snu kjøttbitene i marinaden.
Gaffelen knakk med én gang.
Tvers av.
En av tindene spratt rett under den bare foten min.
Stillhet.
Ingen la engang merke til det.
– Lara! Hvor er majonesen? ropte Oleg fra kjøkkenet. – Og du kunne jo skjære opp litt brød også!
– På den andre hylla.
– Har du kuttet løken? Det blir jo ikke det samme uten løk.
Ikke det samme uten løk.
Og tydeligvis heller ikke det samme uten meg.
Praktisk ordning.
Kjøkkenet med vinduet
Det var jeg som kuttet løken.
Jeg som skar opp agurkene.
Jeg som gjorde klar skålen med nypoteter og satte alt på bordet.
I mellomtiden sto Vadim ute og forklarte Stepan hvor opptatt han hadde blitt, og hvor vanskelig det var å samle folk nå for tiden.
Alle hadde jo så mye å gjøre.
Alle.
Bortsett fra meg, tydeligvis.
I vasken fløt det fettete vann.
På vinduskarmen lå en våt skjærefjøl.
Vannkokeren klikket og ristet på lokket som en nervøs nabo.
Jeg åpnet vinduet.
Røyk, varmt metall og mannlig tilfredshet strømmet inn.
For tilfredshet har faktisk en egen lukt.
Dere vet hvilken jeg mener.
En blanding av kull, kommandoer fra andre mennesker og den sikre vissheten om at noen snart kommer ut med alt du trenger.
Rita kom glidende inn på kjøkkenet akkurat idet en skje glapp ut av hendene mine.
– Larisa, hvor skal jeg sette juicen? Det er sol ute på verandaen. Og hvis det ikke er for mye å be om, kunne jeg fått en pute til solsengen? Ryggen min liker ikke harde underlag.
Jeg så på den perfekte manikyren hennes.
På de hvite joggeskoene.
På glasset med sugerør.
Så så jeg på mine egne hender, som luktet løk og eddik.
– Putene ligger i skapet.
– Å, jeg finner det sikkert ikke. Kan du ikke bare hente en til meg?
Akkurat da stakk Vadim hodet inn døren.
Blid.
Rød i kinnene.
Med et grillspyd i hånden som om det var en dirigentstav.
– Lara, kan du skynde deg litt? Folk er sultne.
Jeg svarte ikke med én gang.
Jeg bare sto og så på det lille nye plastmerket som glinset på capsen hans.
Og plutselig husket jeg hvordan han hadde rynket på nesen tre uker tidligere da jeg hadde kjøpt en håndkrem.
For dyr, hadde han sagt.
Sparsom mann.
Generøs når det gjaldt gjester.
Forsiktig når det gjaldt kona.
– Jeg kommer rett fra nattevakt, Vadim.
– Ja, og? Du kan slappe av senere. Nå må vi få ting i gang, så kan du hvile etterpå.
Etterpå.
Kvinner får alltid dette magiske «etterpå» av slike ektemenn.
Etterpå skal du sove.
Etterpå skal du spise.
Etterpå skal du hvile.
Og så kommer alderdommen.
Etterpå, kanskje, sier noen takk.
Det gjør de ikke.
Jeg har testet teorien.
Oleg stakk hodet inn igjen og smilte til meg som om han hadde gitt meg et kompliment.
– Vertinnen! Majonesen er tom. Kan du løpe bort i boden? Og ta med litt dill også. Uten dill blir det jo trist.
Løpe bort.
Femti-fem år gammel, og fortsatt jente på ærend.
Herlig.
En bunt med dill
Jeg gikk ut i hagen for å hente dill.
Ved gjerdet sto Jeanne, naboen fra tomten ved siden av, iført en blå morgenkåpe og med en liten bøtte i hånden.
– Larisa, trenger du grønt? Jeg har en bunt til overs.
– Ja. Takk.
Hun så inn mot hagen.
På mennene rundt grillen.
På Rita som lå i solsengen.
På meg i forkle.
– Dere er mange.
– Ikke vi.
De.
Jeanne fnyste litt og rakte meg dillen.
Den luktet jord og kjølig luft, som om den hadde et helt eget liv der ingen var nødt til å servere noen.
Jeg gikk tilbake til kjøkkenet og la dillen på bordet.
Og akkurat da skjedde det.
Det sa klikk inni meg.
Ikke på grunn av Rita.
Ikke på grunn av Oleg.
Ikke engang på grunn av Vadim, selv om han gjorde sitt beste.
Det var klarheten som kom.
Dette handlet ikke egentlig om frekke gjester.
Det handlet om meg.
Jeg hadde brukt så mange år på å vise folk at jeg var praktisk å bruke når det oppsto et hull som måtte fylles.
Ville noen framstå som generøse?
Da satte de meg ved komfyren.
Ville noen slappe av med stil?
Da ga de meg oppvasken.
Og det verste var at det fungerte.
Jeg tørket fingrene på kjøkkenhåndkleet, tok fram telefonen og åpnet taxiappen.
En bil til byen.
Førtito minutter.
Prisen var høyere enn jeg likte.
Men ikke høy nok.
For fred, et varmt bad og stillhet var jeg tydeligvis villig til å betale selv.
Utrolig nok.
Men vent litt.
Jeg begynte ikke helt riktig.
For før det skjedde noe annet.
Mens jeg sto og så på skjermen, hørte jeg Vadim ute gjennom det åpne vinduet.
Han sa det høyt til Stepan, med den samme fornøyde latteren i stemmen:
– Lara er gull verdt. Hun ordner alt selv. Jeg trenger bare å samle folk.
Der var hele ekteskapet vårt oppsummert i én setning.
Han fikk gjestene.
Jeg fikk alt annet.
En fest som aldri var min
Jeg satte et fat med grønnsaker på bordet.
Stepan sto allerede og spiste brød.
Tolik lette etter et sted å sette sekken med grillkull.
Rita ba om flere servietter.
Oleg vred på lokket til en krukke og sa:
– Vi burde hatt en saus også. Kjøttet er så bra at det er synd å ødelegge det.
Synd å ødelegge kjøttet.
Mennesker kunne tydeligvis behandles som man ville.
Men kjøttet måtte beskyttes.
Vadim satt ved enden av bordet med en selvfølgelighet som om han hadde vokst fast i benken.
Jeg kom bort med dillen.
Han så ikke engang på meg.
Han spurte bare ut i luften:
– Hvor blir det av grillmaten? Vi er sultne.
Sånn var det.
Ikke:

«Er du sliten?»
Ikke:
«Sett deg ned.»
Ikke engang:
«Takk.»
Bare:
«Hvor er grillmaten?»
Som om jeg ikke var kona hans, men en informasjonstavle på en togstasjon.
Trykk på en knapp.
Få svar.
Jeg satte dillen på bordet.
– Den kommer snart.
Så gikk jeg inn i huset.
Bak meg hørte jeg latter.
De trodde sikkert vertinnen gikk inn for å jobbe raskere.
Menn liker generelt ordet «raskere».
Så lenge det ikke er deres egen rygg som skal bevege seg.
På soverommet var det halvmørkt.
Den blå genseren min lå over en stol.
I vesken hadde jeg en ren T-skjorte.
I toalettmappen lå en liten håndkrem.
Jeg tok av meg forkleet.
Det tok lang tid å løse opp knuten.
Som om den ikke var laget av stoff, men av de siste årene med tålmodighet.
Så vasket jeg ansiktet.
Tok på meg genseren.
La telefonen, lommeboken, laderen og hårbørsten i vesken.
Og på en merkelig måte ble det helt stille inni meg.
Taxien sto allerede ved porten.
Jeg kunne se det gule lyset fra dashbordet gjennom gardinen.
Noen hadde faktisk kommet.
Det, tenkte jeg, er det jeg kaller service.
Jeg tok forkleet.
Tok etuiet med grillspydene.
Og gikk ut igjen.
Du er verten
De satt akkurat som før.
Stepan tygget på en agurk.
Rita rørte rundt i isbitene i glasset sitt.
Vadim snudde seg mot meg med det samme uttrykket man bruker når man ser på et brett som har kommet for sent.
– Vel?
Jeg gikk bort til ham.
La forkleet mitt i fanget hans.
Så la jeg etuiet med grillspydene oppå.
– Vadim, du er verten. Da får du også mate gjestene dine.
Først forsto han ikke.
Han smilte til og med.
– Lara, hva er dette? Slutt nå. Vi har jo folk her.
– Nettopp.
Mennesker.
Ikke ansatte.
Stepan sluttet å tygge.
Rita tok sugerøret ut av munnen.
Oleg så fra meg til Vadim som om han prøvde å finne ut hvem han burde være enig med.
Jeg snakket rolig.
Ingen scene.
Det hadde vært nok av scener.
Forskjellen var bare at de tidligere hadde foregått uten mitt samtykke.
– Kjøttet ligger i bollen. Tolik tok med kullet. Risten står bak skuret. Agurkene er på bordet. Jeg drar til byen. Jeg har bare ett bad, og i kveld skal det brukes av meg.
– Men gjestene er jo her! Vadim reiste seg så brått at forkleet gled ned på bakken.
– Jeg har ikke forsvunnet. Jeg har bare gått ut av kjøkkenet.
– Lara, ikke gjør meg til latter.
– Det klarer du helt fint selv.
– Du kommer tilbake om en time, sa han lavere. – Dette er bare temperamentet ditt. Du får ut litt frustrasjon, og så kommer du tilbake.
– Nei.
Ikke i dag.
Taxien tutet ved porten.
Etter røyken
Vadim kom etter meg.
Ikke som en ektemann.
Mer som en mann som plutselig fikk beskjed om at den vanlige tjenesten hans var stengt.
– Lara, stopp. Hva er det du holder på med? Dette er jo våre egne.
– Da kan de hjelpe.
– Men de kom hit for å slappe av.
– Det gjorde jeg også.
Han åpnet munnen.
Så lukket han den.
For første gang den dagen hadde han ikke en ferdig replikk.
På verandaen oppsto den typen ubehagelig stillhet som folk vanligvis prøver å spise seg ut av.
Rita så bort mot buskene.
Stepan hostet litt og sa lavt:
– Vadim … vi kan jo faktisk ordne det selv.
Jeg satte meg inn i taxien.
Fingrene mine grep rundt sikkerhetsbeltet.
Vadim sto ved porten i den nye capsen sin, med mitt gamle forkle i hendene.
Et ganske godt bilde.
Et ganske ærlig bilde også.
Da vi kom ut på hovedveien, slo jeg av lyden på telefonen.
Så lente jeg meg tilbake.
Furutrær gled forbi utenfor vinduet.
En bussholdeplass.
En liten bod som solgte jordbær.
En sykkel ved en grøft.
Verden gikk ikke under.
Da jeg kom hjem, fylte jeg først badekaret.
Så varmet jeg opp suppen fra dagen før.
Jeg satte meg på kjøkkenkrakken og spiste sakte.
Ingen løping.
Ingen kommando om å «skynde seg».
Telefonen blinket lydløst ved siden av meg.
Jeg ringte ham ikke før neste morgen.
– Hvor har du den andre grillristen? spurte Vadim med stemmen til en mann som plutselig hadde oppdaget hvordan sitt eget hjem fungerte.
– Bak det gamle skapet i skuret.
– Og baljen til oppvasken?
– Under benken.
Stillhet.
– Vi ryddet til klokka to i natt.
– Sånt skjer.
Så la jeg på.
Uten forkleet
På kvelden kom han til byen.
Uten caps.
Med et slitent og krøllete ansikt.
Jeg måtte nesten le.
Han satte seg på kanten av kjøkkenkrakken.
For første gang på lenge lente han seg ikke tilbake og tok opp all plassen i rommet som om den automatisk tilhørte ham.
– Rita ble fornærmet da vi ba henne vaske tomatene.
– Jeg skjønner.
– Oleg klarte å svi kjøttet.
– Det overrasker meg ikke.
– Stepan vasket tallerkener og klaget hele tiden. Og jeg … jeg visste faktisk ikke hvor mye som blir igjen etter en middag.
– Nå vet du.
Han nikket.
Ikke teatralsk.
Bare nikket.
– Jeg oppførte meg som en herremann.
– Nei.
Som en mann som hadde blitt vant til at det var praktisk.
Han nikket igjen.
– Lara … jeg la virkelig ikke merke til at du ikke var en del av festen. Du gikk rundt oss hele tiden, men egentlig var du allerede borte.
Akkurat da syntes jeg litt synd på ham.
Ikke fordi han hadde hatt det vanskelig.
Men fordi en mann kunne leve nesten seksti år og først dagen før virkelig oppdage en oppvaskkum.
– Neste gang, sa jeg, spør du på forhånd. Hvis du inviterer folk, handler du selv, kutter selv, griller selv og vasker opp selv. Eller så ber du folk om å hjelpe. Du utnevner ikke andre til å gjøre jobben.
Jeg er ikke servitøren på festen deres.
– Jeg skjønner.
– Vi får se.
Vi fikk se to uker senere.
På hytta skinte solen.
Vinden var akkurat som vanlig.
Og denne gangen kom det bare to gjester.
Vadim hadde marinert kjøttet selv fra morgenen av.
Han sto selv ved grillen.
Han lette selv etter baljen under benken.
På et tidspunkt ropte han fra verandaen:
– Lara, bare sitt du. Jeg har kontroll på alt.
Og jeg satt.
Uten forkle.
I en myk genser.
Med en kopp te i hendene.
På bordet lå agurker, brød og en ordentlig metalltang i stedet for den hvite plastgaffelen.
Og da Vadim etter middagen samlet sammen tallerkenene og bar dem bort til oppvaskkummen, reiste jeg meg ikke for å følge etter.
La ham venne seg til det.







