Neste morgen etter dåpen åpnet jeg bankappen før jeg rakk å sette på vannkokeren. Der lå det tre faste overføringer til Ludmila Pavlovna – 8 760, 6 240 og 4 580 rubler. I halvannet år hadde jeg passet på at det alltid var nok penger på kontoen når disse betalingene skulle trekkes.
Den morgenen bestemte jeg meg for første gang for at det ikke lenger skulle være nok.
Mamma kom med et pledd og en konvolutt
Dima hadde blitt et halvt år gammel, og vi bestemte oss for å feire dåpen uten noe stort selskap. Etter seremonien hadde vi bestilt bord på en liten kafé. Foreldrene våre, fadderne, søsteren min med mannen sin og noen av Andrejs slektninger skulle være med.
Mamma kom først. Hun hadde med seg et pledd hun selv hadde strikket, med en grønn kant, og en konvolutt med fem tusen rubler. Noen dager tidligere hadde hun til og med sagt fra at hun ikke hadde mulighet til å gi mer akkurat nå.
— Du må bare ikke bli skuffet, Oksan. Jeg vet at alt til barn koster så mye nå.
— Mamma, slutt. Hva mener du med «skuffet»?
Hun er pensjonist og tar av og til små oppdrag med å reparere klær. Jeg visste utmerket godt hvor lite hun hadde igjen etter at regningene var betalt og hun hadde kjøpt det mest nødvendige. Derfor hadde jeg aldri forventet noen dyr gave fra henne.
Ludmila Pavlovna kom senere. Hun hadde med seg en stor pose fra en barnebutikk. Hun satte den ved siden av stolen sin og rakk flere ganger i løpet av lunsjen å nevne at hun og Andrejs far hadde brukt lang tid på å velge gaven, og at de hadde kjøpt «noe ordentlig, noe som ikke bare varer i én måned».
Til å begynne med brydde jeg meg ikke. Svigermoren min hadde alltid vært slik. Hvis hun kjøpte noe, måtte alle rundt henne ikke bare få vite hva det var, men også hvor lang tid hun hadde brukt på å velge det, og hvorfor hennes valg var bedre enn alle andres.
Så kom samtalen inn på gavene.
— Nina Arkadjevna, hva ga dere barnebarnet deres? spurte Ludmila Pavlovna.
Mamma viste henne pleddet som lå på den ledige stolen ved siden av henne.
— Dette har jeg strikket selv. Og så la jeg litt penger i konvolutten til dem, så de kan kjøpe det Dima trenger mest.
Svigermoren min tok tak i kanten av pleddet med to fingre, studerte strikkingen et øyeblikk og sa:
— Vel, håndarbeid kan jo også komme til nytte.
Allerede på måten hun sa det på, skjønte jeg at det var best om samtalen stoppet der.
Det gjorde den ikke.
Hun sa det helt rolig foran alle
Noen minutter senere spurte Andrejs søster hva folk egentlig pleide å gi i dåpsgave. Ludmila Pavlovna begynte straks å fortelle om gaven deres, og av en eller annen grunn kom hun også inn på konvolutten mamma hadde gitt.
— Nina Arkadjevna er jo en økonomisk person, sa hun.
Mamma svarte ingenting. Hun satt og skar opp et stykke kake på tallerkenen sin og så ikke engang opp.
Jeg spurte:
— Ludmila Pavlovna, hvorfor sier du dette nå?
— Å, det er ingen spesiell grunn. Jeg bare sier det.
Fadderen forsøkte å få samtalen over på fotografier, men svigermoren min snudde seg mot søsteren sin og sa, høyt nok til at alle rundt bordet kunne høre:
— Hva forventer du deg av en fattiglus? Det er jo bra at hun i det minste klarte å strikke et pledd.
Samtalen rundt bordet stoppet øyeblikkelig.
Andrej satte koppen forsiktig ned på skålen og sa lavt:
— Mamma, hvorfor måtte du si det?
— Hva da? Ludmila Pavlovna trakk på skuldrene. — Vi er da alle voksne mennesker. Jeg har ikke sagt noe forferdelig.
Mamma ble sittende i omtrent ti minutter til. Så tok hun frem telefonen og sa til meg at hun skulle bestille en bil hjem.
Jeg fulgte henne ut i gangen. Mens hun tok på seg kåpen, ba jeg henne flere ganger om å bli, men mamma ristet bare på hodet.
— Det går bra, Oksan. Dere har en fest. Jeg drar heller hjem.
— Er det på grunn av henne du går?
— Jeg har bare lyst til å dra hjem.
Hun lukket kåpen, rettet på skjerfet og gikk.
Senere den kvelden fortsatte hun å sende meg bilder av Dima på melding, bilder hun hadde rukket å ta på kaféen, som om ingenting hadde skjedd.
Ludmila Pavlovna ble værende helt til slutten.
Hjelpen som skulle vare i tre måneder, fortsatte i halvannet år
Samtalen med Andrej tok vi hjemme, etter at Dima hadde sovnet.
Jeg spurte mannen min hvorfor moren hans, etter det hun hadde sagt, kunne sitte helt rolig sammen med oss i ytterligere to timer.
— Hva skulle jeg ha gjort, Oksan? Båret henne ut av kaféen? Jeg sa jo til henne at hun ikke burde ha sagt det.
— Hun bare «sa det» ikke. Hun visste utmerket godt hva hun sa.
Andrej ble stille et øyeblikk. Så ba han meg om ikke å gjøre en familieskandale ut av én enkelt kommentar. Etter hans mening kunne moren hans alltids be om unnskyldning senere, og det ville vært enda verre å ødelegge forholdet mellom alle midt under dåpsfeiringen.
Da kom jeg plutselig på de tre overføringene.

Halvannet år tidligere hadde Ludmila Pavlovna hatt tre lån gående samtidig. Det var ikke noe spesielt med dem: Det ene hadde hun tatt opp for å kjøpe noen husholdningsapparater, det andre var et eldre lån, og det tredje var ganske lite. Til sammen utgjorde de månedlige avdragene 19 580 rubler.
På et tidspunkt begynte det å bli vanskelig for henne å få alle utgiftene til å gå opp, og Andrej foreslo at vi skulle hjelpe henne i noen måneder.
— La oss hjelpe henne frem til sommeren, så ordner hun resten selv, sa han.
Jeg sa ja.
Lønnen min kom inn den femte hver måned, mens forfallsdatoene for Ludmila Pavlovnas lån kom senere. Derfor satte vi opp tre faste overføringer fra kontoen min til bankkontoen hennes. Pengene ble overført på forhånd, og deretter betalte svigermoren min selv kreditorene sine.
Planen var at dette skulle vare i tre måneder.
Så gikk et halvt år. Deretter ett år. Hver gang jeg spurte Andrej om det ikke snart var på tide å avslutte hjelpen, svarte han at moren hans fortsatt hadde det vanskelig, og at vi måtte holde ut litt til.
Til slutt hadde det gått atten måneder, og totalt hadde 352 440 rubler blitt overført fra kontoen min til henne.
For banken spilte det selvfølgelig ingen rolle. Lånene sto i Ludmila Pavlovnas navn, jeg var ikke kausjonist, og jeg hadde ingen juridiske forpliktelser knyttet til avtalene hennes. Vi hadde ganske enkelt valgt å hjelpe henne økonomisk.
Etter dåpen var det frivillige ønsket mitt om å fortsette å hjelpe henne borte.
Om morgenen stoppet jeg alle tre overføringene
Andrej sov fortsatt da jeg åpnet menyen med de faste betalingene. Den neste overføringen skulle trekkes om noen få dager.
Jeg stoppet den første. Så den andre. Og til slutt den tredje.
Jeg sendte ingen melding til svigermoren min, og jeg sa heller ikke noe til mannen min med en gang. Jeg fjernet bare betalingene jeg en gang selv hadde satt opp.
Om kvelden kom Andrej på at neste forfallsdato nærmet seg.
— Mamma har en betaling denne uken. Alt går som normalt, ikke sant?
— Nei. Jeg har stoppet overføringene.
Han forsto ikke med en gang hva jeg mente.
— Alle sammen?
— Alle tre.
— Oksan, mener du alvor? Vi hadde jo blitt enige om at vi skulle hjelpe henne.
Jeg minnet ham på at det vi faktisk hadde blitt enige om, var å hjelpe henne frem til sommeren. Siden den samtalen hadde det imidlertid gått en hel sommer til, og nesten et halvt år av den neste.
Andrej satte seg ved kjøkkenbordet.
— Greit, men hvorfor akkurat nå? Det er jo åpenbart hvorfor.
— Selvfølgelig er det åpenbart.
— Du gjør dette på grunn av det mamma sa i går.
— Etter det som skjedde i går, sluttet jeg ganske enkelt å forstå hvorfor jeg hver måned skal gi nesten tjue tusen rubler til en person som kaller moren min en fattiglus.
Andrej sa at moren hans aldri ville klare å betale en så stor sum på egen hånd med én gang, og at hun nå helt sikkert kom til å ringe ham.
Av en eller annen grunn virket akkurat det som bekymret ham mest.
Jeg begynte ikke å krangle med ham. Jeg sa bare at lånene ikke sto i vårt navn, og at Ludmila Pavlovna nå selv måtte finne ut hvordan hun skulle få økonomien sin til å gå opp.
Fire dager senere ringte hun meg rundt klokken ti om morgenen.
— Oksana, jeg har ikke fått overføringen fra deg i dag. Er det noe galt med banken?
— Det er ikke noe galt med banken. Jeg har stoppet de faste overføringene.
Det ble stille et øyeblikk før hun spurte:
— Kunne du ikke ha sagt fra først?
— Jo, det kunne jeg. Men dere sa jo heller ikke fra til moren min om at dere hadde tenkt å diskutere pengene hennes foran alle ved bordet.
Ludmila Pavlovna ble stille igjen.
— Så dette er hevn?
— Nei. Nå betaler du lånene dine selv igjen.
Hun begynte å forklare at Andrej og jeg hadde lovet å hjelpe henne, og at hun hadde regnet med disse pengene. Jeg minnet henne på at avtalen opprinnelig bare skulle gjelde i tre måneder. Da sa svigermoren min at hun skulle snakke med sønnen sin om alt sammen, og så avsluttet hun samtalen.
Hun snakket faktisk med Andrej. Den kvelden foreslo han igjen at vi i det minste kunne beholde én av overføringene, men jeg sa nei.
Den første betalingen klarte Ludmila Pavlovna å betale selv. Det samme gjorde hun med den andre.
Senere fortalte Andrej meg at det ikke var så mye igjen på det minste lånet, så søsteren hans hadde lånt henne pengene hun manglet. Svigermoren min begynte deretter å betale tilbake pengene til søsteren sin litt etter litt.
Moren min og Ludmila Pavlovna møttes flere ganger etter dåpen, blant annet i forbindelse med andre familiesammenkomster. Nå hilser svigermoren min på henne med en nesten overdrevet høflighet, og hun nevner aldri penger lenger.
De tre faste overføringene har jeg aldri slått på igjen.







