Meldingen fra vedleverandøren kom til Natalia mens hun spiste lunsj. På den vedlagte fakturaen sto det at det skulle leveres seks stablede kubikkmeter med kløyvd bjørkeved, inkludert levering til landsbyen og stabling under vedskjulet. Totalsummen var 22 300 rubler.
Natalia sjekket adressen, forsikret seg om at sjåføren hadde notert at han skulle bruke den bakre innkjørselen med fast dekke, og videresendte fakturaen til Andrej. Hun hadde ingen planer om å betale bestillingen selv, selv om det var akkurat det hun hadde gjort de siste fem årene.
Tre uker tidligere hadde mannen hennes innført nye regler.
Regelen Andrej foreslo
Diskusjonen hadde begynt på grunn av kjøleskapet hjemme hos Tamara Ivanovna, Natalias mor. Det gamle kjøleskapet sluttet plutselig å fryse, så kvinnen måtte flytte maten over til naboen og deretter ringe etter en reparatør. Teknikeren undersøkte apparatet, skiftet flere deler og tok 14 800 rubler for arbeidet.
Natalia betalte reparasjonen fra felleskontoen som hun og Andrej brukte til større utgifter i husholdningen. Om kvelden fortalte hun mannen hvorfor pengene hadde blitt brukt, men Andrej rynket pannen og la gaffelen fra seg.
— Du kunne i det minste ha ringt. Nesten femten tusen uten å si fra på forhånd er tross alt ganske mye.
— Reparatøren kom på dagtid, og kjøleskapet fungerte ikke lenger. Hva skulle jeg ha gjort? Bedt ham dra og ventet på tillatelsen din?
Andrej forklarte at de begge jobbet og fikk lønnen sin inn på hver sin konto, og at en felleskonto derfor bare skapte unødvendig rot. Han foreslo at de skulle dele strøm, vann, varme og andre faste regninger likt, mens alle andre utgifter skulle hver av dem dekke selv.
Natalia minnet ham på pumpen som var blitt skiftet ut hjemme hos moren hans. På våren hadde de betalt for den fra den samme felleskontoen, og den gangen hadde Andrej ikke spurt hvorfor kona hadde ordnet alt på egen hånd.
— Pumpen var nødvendig for huset, svarte han, som om kjøleskapet til Tamara Ivanovna bare hadde stått der for pynt. — La oss ikke begynne å gå gjennom hvert eneste kjøp. Fra nå av gjør vi det bare på en ordentlig måte.
— Hver og en får leve for sine egne penger! bestemte mannen.
Han mente også at hjelpen til foreldrene deres burde deles: Natalia skulle ha ansvaret for sin mor, mens han skulle ta seg av sin. Dagen etter overførte kona tilbake pengene hun hadde brukt fra sin egen lønnskonto, og Andrej sendte henne en lenke til et regneark der han allerede hadde fordelt strømregninger, matinnkjøp og andre husholdningsutgifter mellom dem.
Regnearket var svært detaljert. Det eneste som ikke sto der, var all tiden Natalia brukte på å ordne praktiske problemer for andre.
Seks kubikkmeter ved til Lidia Pavlovna
Begge mødrene hadde for lengst blitt vant til å ringe Natalia først. Tamara Ivanovna spurte henne når det var best å sende inn måleravlesningene, mens Lidia Pavlovna gjerne ville vite hvilken maling hun burde kjøpe til verandaen, eller hvor hun kunne finne noen som kunne rense skorsteinen.
Andrej var glad i moren sin og dro nesten hver helg ut til henne i landsbyen, men det var kona som tok seg av organiseringen. Hun ringte håndverkerne, avtalte tidspunkt for levering og sørget for å fortelle Lidia Pavlovna når hun måtte være hjemme. Andrej dukket som regel opp først etter at arbeidet allerede var utført.
Det samme hadde alltid skjedd med veden. Hver august ringte Natalia til den faste leverandøren og bestilte bjørkeved med en lengde på maksimalt førti centimeter, fordi lengre kubber ikke fikk plass i ovnen.
Før leveringen sjekket hun værmeldingen og forklarte sjåføren hvor han burde sette fra seg veden, slik at lastebilen ikke skulle ødelegge eller kjøre seg fast i sporet ved porten.
Denne gangen ringte Lidia Pavlovna mandag morgen.
— Natasjenka, jeg var inne i vedskjulet og så at det bare er én rad igjen. Våren var så kald, så det gikk mye mer ved enn vanlig. Tror du seks kubikkmeter holder til vinteren?
Natalia gikk ut i gangen med telefonen for ikke å forstyrre kollegene sine.
— Det burde holde. Jeg skal finne ut prisen og sende alt videre til Andrej.
Svigerinnen hennes, eller rettere sagt svigermoren, så ikke ut til å legge merke til den siste setningen. Hun ba bare Natalia sørge for at sjåføren brukte den bakre innkjørselen. Der hadde de nylig lagt på et lag med grus, så selv etter regnvær ville lastebilen kunne komme frem uten å sette seg fast.
Leverandøren sendte pristilbudet samme dag. Selve veden kostet 16 200 rubler, leveringen kostet 4 100, og det kostet ytterligere 2 000 rubler å frakte veden med trillebår fra stedet der den ble levert, bort til vedskjulet og stable den der.
Regningen viste seg å være «felles»
Om kvelden satt Andrej på balkongen og holdt på med fiskeutstyret sitt. Natalia åpnet meldingen fra vedleverandøren og fortalte at lastebilen kunne komme på torsdag etter lunsj.
— Greit, be dem ringe mamma omtrent en time før, svarte mannen og fortsatte å løse opp fiskelinen.
— Det gjør de. Jeg har videresendt fakturaen til deg. Den må betales innen onsdag hvis vi skal være sikre på at bilen blir holdt av til oss.
Andrej tok telefonen, så på beløpet og la den fra seg ved siden av boksen med fiskeutstyret.
— Kan ikke du betale den nå, så betaler jeg deg tilbake etter lønningen? Jeg har nesten ingenting igjen på hovedkontoen.
— Du har jo penger på sparekontoen.
— De pengene sparer jeg til båtmotoren. Jeg har ikke lyst til å ta ut dem nå og så måtte begynne å spare opp alt igjen.
Natalia lente skulderen mot dørkarmen. For bare tre uker siden hadde mannen hennes bestemt at voksne mennesker måtte planlegge økonomien sin på forhånd og ikke skyve sine egne utgifter over på andre.
— Da får du vente med båtmotoren. Moren din trenger veden før det.
Andrej rynket pannen og begynte å legge fiskeutstyret tilbake i boksen.
— Natasha, hvorfor begynner du med dette nå? Det handler ikke om hobbyene mine, men om oppvarmingen hos mamma. Dette er da helt vanlige familieutgifter.
— Reparasjonen av kjøleskapet hos moren min var også en familieutgift, helt til du bestemte at det ikke skulle være det lenger. Jeg har bestilt veden, avtalt prisen og kontrollert adressen. Fakturaen ligger hos deg.

Andrej gikk ut på kjøkkenet, åpnet bankappen og ble stående en stund og se på skjermen. I mellomtiden tok Natalia håndklærne ned fra tørkestativet, brettet dem sammen og la dem inn i skapet. Hun hadde ingen planer om å fortsette en diskusjon hvis poeng mannen hennes allerede forsto uten flere forklaringer.
Etter noen minutter kom han tilbake og stilte seg i døråpningen.
— Er vi en familie, eller skal hver av oss bare klare seg selv?
— Det er ikke jeg som må svare på det, Andrej. Du har allerede gitt meg svaret.
Samtalen med moren
Neste kveld var fakturaen fortsatt ikke betalt. Leverandøren hadde advart Natalia om at han etter onsdag ikke lenger kunne holde av lastebilen, og at leveringstiden ville bli gitt til en annen kunde.
Rundt klokken åtte ringte Lidia Pavlovna. Hun ville vite når veden skulle komme, slik at hun kunne be naboen om å åpne den bakre porten.
— Leveringen er ikke bekreftet ennå, forklarte Natalia. — Fakturaen ligger hos Andrej, men den er fortsatt ikke betalt.
Svigerinnen, eller rettere sagt svigermoren hennes, ble stille et øyeblikk før hun forsiktig spurte:
— Natasjenka, har du pleid å betale for veden selv tidligere?
— Noen ganger betalte jeg selv, andre ganger brukte vi felleskontoen. Andrej overførte en del av pengene senere, hvis han husket det.
Samtalen ble kort. Bare noen minutter senere begynte Andrejs telefon å ringe. Han gikk inn på rommet og lukket døren nesten helt igjen, men stemmen til Lidia Pavlovna kunne fortsatt høres ute på kjøkkenet.
— Sønnen min, hvorfor er det Natalia som skal betale for veden min?
Andrej svarte at han og kona skulle ordne dette seg imellom, men moren avbrøt ham.
— Dere har jo allerede ordnet det. Du bestemte at hver av dere skulle ta ansvar for sine egne foreldre. Natalia har bestilt alt for meg i fem år, funnet håndverkere og ventet på leveranser. Jeg trodde dere brukte pengene deres sammen. Hvis det var du som laget de nye reglene, kan du ikke tvinge henne til å bryte dem bare fordi det passer deg nå.
Andrej forsøkte å forklare at han hadde penger, men at det bare var upraktisk å ta dem ut fra sparekontoen akkurat nå. Lidia Pavlovna lyttet ferdig før hun sa at hun i så fall skulle bestille veden selv når pensjonen kom, og at hun ikke ville ta imot penger fra Natalia.
Etter samtalen satt Andrej stille inne på rommet i flere minutter. Så kom han ut på kjøkkenet, åpnet sparekontoen og overførte 22 300 rubler til leverandørens konto.
— Skal jeg sende ham betalingsbekreftelsen? spurte han.
— Ja. Bestillingen står i ditt navn, og jeg har allerede gitt dem telefonnummeret ditt.
Torsdag kom lastebilen til avtalt tid. Arbeiderne losset veden ved porten. Deretter trillet de kubbene bort til vedskjulet med trillebår og stablet dem under taket, samtidig som de lot det være et mellomrom mellom veden og veggen slik at luften kunne sirkulere og veden tørke ordentlig.
Den første linjen som ble endret
På lørdag dro Andrej ut til moren sin, kontrollerte hvordan veden var stablet og dekket til kanten av vedstabelen med en presenning der regnet kunne nå den. Om kvelden åpnet han regnearket sitt og fjernet formuleringen «hver betaler for sine egne foreldre».
I stedet skrev han inn en ny linje: «Hjelp til begge mødrene – etter avtale». Ektefellene bestemte seg for å sette penger inn på en felleskonto igjen for husholdningsutgifter og å snakke sammen på forhånd om større kjøp, uten å dele dem inn i viktige og uviktige utgifter avhengig av hvilken av foreldrene som trengte hjelp.
Andrej var den første som overførte penger. Deretter viste han Natalia skjermen på telefonen. Hun nikket og satte inn sin del.
En uke senere fortalte Lidia Pavlovna at det var tørt i vedskjulet, at veden var pent og jevnt stablet, og at Andrej hadde lovet at han selv skulle finne en håndverker til å reparere verandaen når våren kom.







