Den første som ringte Svetlana, var verken moren eller broren hennes, men en fremmed kvinne som hadde flyttet inn i huset hennes sammen med mannen og sønnen sin bare én uke tidligere.
— Unnskyld, men vi har en litt merkelig situasjon her, — begynte kvinnen og prøvde å snakke så lavt som mulig. — Det står noen mennesker med kofferter utenfor porten. De sier navnet ditt og hevder at de har kommet på besøk til en slektning.
I telefonen hørte Svetlana lyden av en metallhaspe som ble slått mot porten. Deretter lød stemmen til Larisa, kona til Svetlanas bror:
— Frøken, vi finner ut av dette uansett. Vær så snill, hent Sveta og åpne porten. Barna er slitne etter reisen.
Svetlana så på klokken. Den var kvart på to. Hun satt i leiligheten sin i byen og sorterte regningene for reparasjonen av taket. Det var nettopp på grunn av denne reparasjonen at hun hadde bestemt seg for å leie ut huset gjennom sommeren.
— Ikke åpne, — sa hun. — Vi kobler oss på med video nå, så skal jeg forklare alt.
Rommene var allerede «fordelt» på våren
Svetlana hadde kjøpt det lille huset i en landsby ved sjøen seks år tidligere. Det hadde ikke gått i arv fra foreldrene hennes, og det var heller ikke familiens eiendom.
Hun hadde solgt sin ettromsleilighet, lagt til sparepengene sine og måtte i tillegg bruke ytterligere to år på å betale tilbake resten av beløpet til en bekjent som hadde hjulpet henne økonomisk.
Huset var enkelt, men solid. Det hadde to soverom, en gjennomgangsstue, et kjøkken og en veranda. Det tok rundt femten minutter å gå til stranden, så lenge man ikke ble stående for lenge ved butikkene på veien.
De første årene tilbrakte Svetlana selv sommeren der. Etter hvert begynte hun å la slektningene komme på besøk noen dager av gangen.
Men etter hvert ble noen få dager til to eller tre uker.
Broren Oleg kom sammen med Larisa og sønnene deres, og av og til ble moren deres også med. De kjøpte riktignok maten selv, men utgiftene til vann, strøm og rengjøring virket de aldri særlig opptatt av.
Etter at de hadde reist, måtte Svetlana riste sand ut av sengene, fjerne våte håndklær fra møblene og skrubbe kjøkkenet. Hun ble irritert, men året etter ga hun likevel broren nøkkelen igjen.
Nå forsto Svetlana at det egentlig var hun selv som hadde lært familien å betrakte huset hennes som et gratis feriested.
I mars skrev Larisa i familiechatten at de skulle komme etter at den yngste sønnen hadde vært på skoleleir, og at de planla å bli værende nesten helt til slutten av august.
«Oleg og jeg tar det største soverommet, mamma kan bo på det lille, og guttene kan sove i stuen», skrev hun helt selvfølgelig, som om rommene allerede var fordelt og avgjørelsen var tatt.
Svetlana svarte at hun skulle leie ut huset til feriegjester i år, og at det ikke fantes ledige datoer før september.
Om kvelden ringte broren hennes.
— Sveta, mener du virkelig det du skrev? — spurte han. — Vi har allerede bestilt ferien vår for akkurat disse datoene.
— Og når var det dere avtalte datoene med meg?
— Larisa sa jo allerede i vinter at hun ville være der hele sommeren. Du sa ikke noe imot det den gangen.

Svetlana husket samtalen. Larisa hadde snakket entusiastisk om sjøen under en familiemiddag, mens Svetlana hadde gått frem og tilbake mellom kjøkkenet og bordet med tallerkener. Hun hadde aldri oppfattet samtalen som en avtale.
— At Larisa har lyst til å tilbringe sommeren der, betyr ikke at vi har inngått noen avtale, — svarte Svetlana. — Huset er allerede leid ut.
Oleg sukket irritert.
— Vi får snakke mer om dette når sommeren nærmer seg, — svarte han.
Slik Svetlana så det nå, hadde han tydeligvis bestemt seg for at søsteren bare kom til å være irritert en stund, før hun til slutt ga etter som hun alltid hadde gjort.
Men denne gangen skulle det bli annerledes.
Og det visste Svetlana allerede den dagen hun bestemte seg for å leie ut huset.
Taket reparerer ikke seg selv
Taket over verandaen hadde lekket siden høsten. Om våren kom en håndverker for å se på takstolene, og han beregnet kostnadene til 184 000 rubler for både materialer og arbeid. I tillegg måtte varmtvannsberederen skiftes ut, og trappen på utsiden av huset måtte repareres.
I april registrerte Svetlana seg som selvstendig næringsdrivende, tok bilder av huset og la ut en annonse på en plattform for utleie av ferieboliger.
Første halvdel av juni var allerede bestilt av et eldre ektepar, og deretter skulle flere familier komme. I begynnelsen av mai var nesten hele sommeren fylt opp, med bare noen få ledige dager mellom oppholdene.
Gjestene betalte et forskudd gjennom utleieplattformen, mens resten av beløpet ble overført da de sjekket inn. Etter hver betaling opprettet Svetlana kvitteringer i skatteappen «Moj nalog». Hun fortalte ikke slektningene alle disse detaljene, men hun gjentok det viktigste flere ganger: Huset var opptatt helt til september.
Det var naboen Nina Pavlovna som tok imot gjestene. Svetlana hadde gitt henne et ekstra nøkkelsett. Hun viste gjestene rundt i huset, forklarte hvor vannet kunne stenges av, og kontrollerte rommene etter at gjestene hadde reist. Mellom hver utleie kom en lokal kvinne og gjorde rent.
I mai advarte Svetlana moren enda en gang:
— Mamma, vær så snill å si til Oleg at de ikke må planlegge noen tur hit. Jeg kommer ikke til å kunne huse dem, ikke engang én natt.
— Larisa har allerede lovet barna en sommer ved sjøen, — svarte moren. — Kan du virkelig ikke la familien få bruke i det minste ett rom?
— Hele huset er leid ut. Folk kommer hit for å ha ferie, ikke for å bo sammen med familien min.
— Så fremmede mennesker er altså viktigere nå?
Svetlana orket ikke begynne på hele diskusjonen igjen. Hun mente at to tydelige advarsler burde være mer enn nok for voksne mennesker.
Men slik det skulle vise seg i juli, hadde broren og kona hans oppfattet ordene hennes ikke som et avslag, men som en invitasjon til å begynne å forhandle.
Fem kofferter sto utenfor porten
Den tredje juli kom Oleg, Larisa, de to sønnene deres og moren til huset. De hadde med seg fem kofferter, to store reisevesker, poser fulle av matvarer og en sammenleggbar stol. Bilen måtte parkeres ved naboens gjerde, fordi det allerede sto en bil inne på gårdsplassen.
Håndklær hang til tørk på en snor, et par barneluffer lå ved inngangspartiet, og på verandaen kunne man se en bok som var slått opp. Likevel bestemte Larisa seg for at den ukjente familien måtte forlate huset umiddelbart.
Kvinnen som leide huset, holdt telefonen foran seg, og Svetlana kunne se slektningene på skjermen. Moren hadde snudd seg bort, Oleg sto med sammenbitte lepper, og Larisa holdt fortsatt fast i håndtaket på en av koffertene.
— Sveta, si til dem at vi er familien din, — krevde hun. — Vi har reist mer enn tusen kilometer for å komme hit.
— Jeg har advart dere to ganger om at huset er leid ut helt til september.
Alle ble stille i noen sekunder. Man kunne høre en pumpe arbeide bak nabogjerdet, og den yngste nevøen trillet kofferten frem og tilbake over grusen.
— Så du mener at vi bare skal snu og dra igjen? — spurte Oleg til slutt.
— Jeg mener at dere må finne et annet sted å bo. Dere avtalte aldri denne reisen med meg.
Larisa gikk nærmere porten, men kvinnen på innsiden holdt fortsatt hånden på metallhaspen og nektet å åpne.
— Da kan de i det minste frigjøre ett av soverommene, — sa Larisa. — Vi kan bo litt trangt, det skader dem ikke. Du kan jo betale tilbake en del av pengene deres.
Kvinnen inne på gårdsplassen så forvirret på telefonskjermen. Sønnen hennes sto på verandaen og holdt en oppblåsbar ball tett inntil seg.
— Ingen skal kastes ut, — svarte Svetlana rolig. — Disse menneskene har en bekreftet reservasjon på hele huset. De har betalt forskuddet og betalt resten i dag. Ikke åpne porten, og ring meg med en gang hvis de fortsetter å plage dere.
Den siste setningen var rettet direkte til kvinnen som leide huset.
Moren rakte ut hånden etter telefonen, og Oleg ga den til henne.
— Sveta, du ydmyker oss foran fremmede mennesker, — sa hun. — Du kunne i det minste tenke på guttene.
— Mamma, disse menneskene kom på den avtalte datoen og har betalt for oppholdet sitt. Dere kom hit uten at jeg inviterte dere. Ikke lag en scene utenfor porten deres.
Moren presset leppene sammen og gikk tilbake mot bilen.
Hun nektet å betale for familiens selvsikkerhet
Midt i høysesongen var det nesten umulig å finne ledig overnatting. Oleg ringte rundt til flere gjestehus, og først utpå kvelden fant han to rom til 19 000 rubler per døgn. Frokost var ikke inkludert, og for å komme seg til sjøen måtte de kjøre bil.
Dagen etter kjøpte moren billett hjem. Oleg og familien hans fant et billigere hotell førti kilometer fra landsbyen, men heller ikke der ble de værende særlig lenge. Etter bare én uke reiste de hjem.
Noen dager senere sendte Larisa Svetlana et bilde av kvitteringen for de to rommene og skrev:
«Vi måtte betale disse utgiftene på grunn av deg. Du kan i det minste betale tilbake halvparten.»
Svetlana tok vare på meldingen, men svarte ikke.
Feriegjestene ble boende i huset i de avtalte tre ukene. Før de dro, ringte kvinnen Svetlana, takket henne og innrømmet at hun hadde blitt redd i begynnelsen. Hun hadde faktisk trodd at hun hadde havnet midt i en svindel, og at huset var leid ut til to forskjellige familier samtidig.
Mot slutten av august skrev Oleg til søsteren for første gang siden episoden:
«Vi kunne kanskje komme i september, i det minste for en helg. Huset er vel ledig da?»
Svetlana åpnet utleieannonsen sin og sendte broren lenken. I september kostet huset 4 800 rubler per døgn. På helgen de hadde spurt om, var det fortsatt to netter ledige.
Oleg leste meldingen.
Men denne gangen bestilte han ikke huset.







