«Oj… og hvem er du?» — en uventet gjest hadde allerede tatt over Marinas soverom
En dyp mannsstemme lød fra soverommet da Marina åpnet døren til leiligheten sin.
«Det er faktisk jeg som burde spørre om det», svarte hun og stanset brått i døråpningen. «Hva gjør du på soverommet mitt?»
En høy, blond kvinne med langt hår dukket opp i døråpningen. Hun hadde slengt en silkekåpe nonchalant rundt seg. Sminken og det selvsikre smilet hennes gjorde det tydelig at hun følte seg fullstendig hjemme.
«Ååå, så du er Marina! Endelig får vi møtes ordentlig. Misha har fortalt meg så mye om deg», sa blondinen langsomt mens hun lente seg mot dørkarmen. «Jeg heter Lisa, jeg er søsteren til forloveden din.»
Etter en utmattende arbeidsdag, et to timer langt møte og endeløse køer i trafikken hadde Marina bare drømt om et varmt bad og sin egen seng. I stedet hadde hennes kommende svigerinne allerede gjort seg fullstendig hjemme i leiligheten hennes.
«Michael er forloveden min, ikke mannen min», rettet Marina henne mens hun satte vesken ned på gulvet. «Og jeg kan ikke huske at vi hadde avtalt at dere skulle komme hit.»
En ung mann med rufsete hår kikket frem bak skulderen til blondinen. Han så tydelig ukomfortabel ut over hele situasjonen.
«Hei, jeg heter Denis», sa han og vinket forsiktig. «Jeg og Lisa …»
«Jeg og Denis har kommet hit på ferie», avbrøt Lisa ham. «Broren min sa at vi kunne bo hos dere i en uke. Du har vel ikke noe imot det?»
Marina tok av seg skoene og gikk inn på kjøkkenet. Hun forsøkte å skjule hvor irritert hun var. Vårsolen strømmet inn gjennom vinduene og speilet seg i de hvite kjøkkenskapene og de blanke kromdetaljene.
Bare noen timer tidligere hadde kjøkkenet vært skinnende rent. Nå var vasken full av skitne tallerkener, og på kjøkkenbordet lå åpne esker og poser med takeaway-mat.
«Jaså? Og når rakk Misha å fortelle deg om dette? Vi snakket sammen i morges, og han nevnte ikke et eneste ord om at vi skulle få gjester.»
Lisa himlet med øynene, åpnet kjøleskapet og tok ut en flaske vin.
«Herregud, så alvorlig du er! Misha ga meg nøklene for en måned siden, da Denis og jeg bestemte oss for å komme hit. Jeg trodde selvfølgelig at dere hadde snakket om det, men hvis dere ikke har gjort det, er det vel ikke verdens undergang.»
De siste ordene sa hun med en tydelig hånlig tone.
Michael, som Marina hadde vært sammen med i nesten to år og som hadde bodd i leiligheten hennes i seks måneder, hadde altså ikke engang syntes at hun trengte å vite at han hadde gitt familiemedlemmene sine nøklene til hjemmet hennes.
«Nei, det har vi ikke snakket om», svarte Marina mens hun skjenket seg et glass vann. «Og det er én ting til: Hvorfor er dere på soverommet vårt i stedet for på gjesterommet?»
Denis kremtet og forlot kjøkkenet. Han hadde tydeligvis skjønt at stemningen var i ferd med å bli ubehagelig.
Lisa trakk bare på skuldrene.
«Gjesterommet er så lite, mens dere har en enorm king size-seng. Misha sa at dere kunne sove på gjesterommet noen dager. Sofaen kan jo slås ut.»
Minnene fra første gang Marina møtte Michaels familie, strømmet tilbake og ga henne den samme ubehagelige følelsen som den gangen.
Det hadde vært en middag på en dyr restaurant. Michaels mor hadde kommet iført en kjole som kostet mer enn Marinas månedslønn. Søsteren hans hadde vurdert klærne hennes med et nedlatende smil. Hele kvelden hadde samtalen dreid seg om familiens virksomhet, som alle forventet at Michael en dag skulle overta.
«Så du jobber altså i en avis?» hadde moren hans spurt, uten engang å huske navnet på forlaget der Marina var seniorredaktør.
«Interessant å høre hva du så i en helt vanlig journalist, lillebror», hadde Lisa fnist.
Michael hadde bare smilt. Han hadde ikke engang lagt merke til hvordan Marinas kinn hadde blitt røde av ydmykelse.
Marina ristet på hodet og tvang seg selv tilbake til nåtiden.
Lisa sto fortsatt og studerte manikyren sin som om hele situasjonen ikke hadde noe som helst med henne å gjøre.
«Beklager hvis jeg skuffer deg, men dette er leiligheten min, soverommet mitt og sengen min», sa Marina bestemt. «Michael bor her fordi jeg har invitert ham til å bo her. Jeg har aldri sagt ja til at du skulle sove på soverommet vårt.»
Blondinen smalnet øynene.
«Jeg skjønner ikke hvorfor du reagerer så voldsomt. Misha sa …»
«Jeg bryr meg ikke om hva Misha sa. Dette er leiligheten min, og her er det mine regler som gjelder.»
Spenningen økte for hvert eneste sekund.
Lisa presset leppene sammen, men plutselig begynte hun å le.
«Jaha, så ryktene stemmer altså. Mamma sa at du holder Misha i et jerngrep. Nå får jeg se det med mine egne øyne.»
Marina trakk pusten dypt og prøvde å beholde roen.
«Hør her. Jeg er sliten og sulten. Du kan sove på gjesterommet hvis du virkelig ikke har noe annet sted å være, men bare én natt. Men du må forlate soverommet vårt.»
Lisa fnøs og gikk mot kjøkkendøren.
«Vi venter til Misha kommer hjem. Jeg er sikker på at han kan forklare deg hvor frekt det er å prøve å bestemme over meg.»
Da Lisa hadde gått, satte Marina seg ned på en stol.
Tankene virvlet rundt i hodet hennes. Utmattelsen blandet seg med en stadig sterkere irritasjon.
Det var Marina som betalte for leiligheten. Hun hadde kjøpt den lenge før hun i det hele tatt hadde møtt Michael. Forloveden hennes hadde flyttet inn hos henne først seks måneder tidligere, etter å ha insistert på at det var meningsløst for ham å leie sin egen bolig når hun allerede hadde en leilighet.
På den tiden hadde Marina vært så lykkelig at hun aldri hadde tenkt over at det kunne bli et problem. Men slike overraskelser hadde hun definitivt ikke sett komme.
Fra soverommet hørte hun stemmer og latter. Denis fortalte ivrig om et eller annet, og Lisa lo begeistret igjen og igjen. Trodde de virkelig at de bare kunne komme inn i hjemmet hennes og ta over soverommet hennes?
Og hvorfor hadde Michael gitt søsteren sin nøkler uten engang å fortelle henne om det? Marina gikk bort til vinduet og så ut. Plutselig hørte hun inngangsdøren bli åpnet. Kjente skritt lød gjennom gangen. Michael var hjemme.
«Marishka, er du allerede hjemme?» ropte forloveden hennes fra gangen.
Marina svarte ikke. Hun sto helt stille og lyttet til det som skjedde. Lisa stormet ut fra soverommet og kastet seg over broren sin.
«Mishenka!» utbrøt hun mens hun slo armene rundt ham. «Forloveden din prøver å kaste oss ut av soverommet!»
Michael kom inn på kjøkkenet med hendene på søsterens skuldre. Han så forvirret ut mens blikket gikk frem og tilbake mellom Lisa og Marina.
«Marishka, hva er det som skjer?» spurte han til slutt.
LISA LOT IKKE MARINA FÅ ET ENESTE ORD UT – OG DET SOM SKJEDDE ETTERPÅ, FIKK HELE FORHOLDET TIL Å RASE SAMMEN
Lisa lot ikke Marina få sagt et eneste ord.
«Kan du fatte hva hun holder på med? Jeg sa til henne at Denis og jeg skulle bo her, akkurat slik du hadde lovet meg, og så fikk hun et fullstendig utbrudd! Hun sier at det er hennes leilighet og hennes regler.»
Marina reiste seg sakte.
«Hvorfor ga du søsteren din nøklene til leiligheten min?» spurte hun rolig.
«Vår leilighet, Marina. Jeg bor faktisk her også, hvis du husker det.»
«Det husker jeg. Fordi jeg inviterte deg til å bo her. Men det betyr ikke at du har rett til å gi nøklene til andre uten å spørre meg først.»
Lisa himlet med øynene og mumlet noe som lignet på «Nå begynner hun igjen» før hun trakk seg til side.
Michael tok noen skritt nærmere Marina.
«Kan vi snakke alene?» foreslo han og nikket mot balkongen.
Gjennom glassdøren til balkongen kunne de se kveldens by bre seg ut under dem. Ett etter ett ble lysene i bygningene og langs gatene tent, helt til hele byen nedenfor så ut som en stjernehimmel under føttene deres.
Michael lukket balkongdøren bak seg og snudde seg mot Marina.
«Hva er det som feiler deg?» begynte han bebreidende. «Det er søsteren min.»
«Jeg lovet henne at hun og Denis kunne bo her. De er på ferie og vil spare penger på hotell.»
«Og derfor bestemte de seg for å ta soverommet vårt? Ikke gjesterommet, men vårt private soverom?»
Michael viftet avvisende med hånden.
«Hva spiller det egentlig for rolle? Det er en større seng der inne. Vi kan vel sove på gjesterommet noen dager.»
«Det handler ikke om sengen. Det handler om at du ga bort nøklene til leiligheten min uten å fortelle meg om det. Og nå kommer jeg hjem og finner fremmede mennesker i mitt eget hjem.»
«Denis er ikke en fremmed! Han er kjæresten til Lisa. De har vært sammen i et halvt år.»
«Jeg har møtt ham for første gang i hele mitt liv!» utbrøt Marina. «Og søsteren din kjenner jeg knapt heller. Vi har møttes én eneste gang, og hun gjorde definitivt ikke noe godt førsteinntrykk på meg.»
Michael rynket pannen.
«Så du har altså mislikt familien min helt siden begynnelsen? Først mamma og nå søsteren min.»
«Det er ikke det det handler om. Det var moren din og søsteren din som bestemte seg for å mislike meg fra første stund», svarte Marina.
Fra leiligheten hørtes Lisas stemme mens hun snakket i telefonen. Selv gjennom den lukkede balkongdøren kunne den opphissede og triumferende stemmen hennes tydelig høres.
«Mamma, du kommer ikke til å tro dette! Den der oppkomlingen prøver å kaste oss ut! Ja, nettopp! Misha holder på å sette henne på plass akkurat nå. Vi får se hvem som vinner …»
Michael lot som om han ikke hørte et eneste ord.
«Marish, la oss være fornuftige. Det handler bare om én uke. Søsteren min betyr veldig mye for meg, og jeg vil at hun skal føle seg hjemme her.»
«Men dette er ikke hjemmet hennes!» brast Marina til slutt ut. «Og det er faktisk ikke ditt hjem heller!»
Ordene fikk Michael til å ta et skritt bakover.
Ansiktet hans ble mørkt.
«Jaha. Så det er slik du ser på det? Jeg bor altså her på nåde? Takk for oppklaringen.»
«Det var ikke slik jeg mente det», sukket Marina. «Jeg mener bare at du burde ha snakket med meg først. Vi er et par. Slike beslutninger skal vi ta sammen.»
Inne fra leiligheten kunne de høre Lisa og Denis le. Det virket som om de ikke brydde seg det minste om konflikten som hadde oppstått på grunn av dem.
«Vet du hva?» sa Michael mens han grep håndtaket på balkongdøren. «Jeg trodde faktisk at du var et snillere menneske. Søsteren min har kommet hit i bare én uke, og du lager en scene. Hvis vi skal gifte oss, må du kunne stå ved siden av meg og akseptere slike ting.»
Med de ordene gikk han tilbake inn i leiligheten og lot Marina stå alene på balkongen.
Gjennom glasset så hun hvordan han gikk bort til søsteren sin, la armen rundt henne og sa noe til Denis. Denis begynte å le og klappet Michael på skulderen. Marina ble stående og se på dem. Hun kjente en iskald tomhet spre seg inni seg.
Alle tvilene hun hadde hatt om forholdet deres, kom tilbake med full styrke.
Michael hadde alltid satt familiens ønsker og behov foran hennes følelser. Når moren eller søsteren hans kom med sårende kommentarer om henne, hadde han aldri forsvart henne. Han hadde bare smilt og sagt:
«Ikke bry deg om det. De bare tuller.»
Men det hadde aldri vært tull. Marina gikk inn fra balkongen. I stuen satt Michael, Lisa og Denis henslengt i sofaen og snakket livlig sammen, som om Marina ikke engang eksisterte.

Lisa hadde lagt føttene på salongbordet – det samme bordet Marina selv hadde valgt ut og kjøpt bare noen måneder tidligere.
«Åh, Marishka», sa Lisa med et teatralsk smil da hun fikk øye på henne. «Vi tenkte å bestille pizza. Hvilken type vil du ha?»
Michael løftet ikke engang blikket. Han fortsatte å vise noe på telefonen sin til Denis.
Og akkurat da var det som om noe brast inni Marina.
To år av forholdet deres passerte gjennom hodet hennes på bare noen få sekunder. Hun husket hvordan hun hadde støttet Michael da han hadde problemer på jobben. Hvordan hun hadde takket nei til en forfremmelse fordi hun var redd for at det skulle såre stoltheten hans.
Hvordan hun hadde tålt familiens nedlatende kommentarer og fornærmelser fordi hun hele tiden håpet at de en dag ville akseptere henne. Men nå forsto hun. Hun hadde ventet på respekt fra mennesker som aldri hadde hatt noen intensjon om å gi henne det.
«Ut av leiligheten min!» sa hun lavt, men bestemt.
Alle tre så overrasket på henne.
«Hva?!» spurte Michael.
«Jeg sa: Ut av leiligheten min. Alle tre.»
Lisa begynte å le og vendte seg mot broren sin.
«Misha, ro ned den hysteriske forloveden din.»
Men Marina hadde allerede snudd seg og gått mot soverommet. Hun grep tak i kofferten til Lisa og begynte å dra den mot ytterdøren uten engang å bry seg om å sjekke hva som lå oppi den. Kjoler, sminke, sko – alt fulgte med da kofferten ble dratt gjennom leiligheten.
«Hva holder du på med?!» skrek Lisa og kastet seg etter tingene sine.
Marina lot seg ikke stoppe.
Hun åpnet ytterdøren og kastet kofferten ut i oppgangen.
Deretter fulgte resten av Lisas eiendeler etter.
«Har du blitt gal?!» Michael reiste seg brått fra sofaen. «Stopp umiddelbart!»
«Nei. Det er du som må ha blitt gal hvis du virkelig tror at du kan la søsteren din ydmyke meg i mitt eget hjem», svarte Marina og gikk tilbake inn i stuen.
Hun tok tak i sportsbagen til Denis og sendte også den ut i oppgangen sammen med Lisas ting.
«Og nå er det din tur», sa hun til Michael mens hun så ham rett inn i øynene.
«Marishka, vær så snill, ro deg ned», begynte han bedende. «Du er bare sliten. Vi kan snakke om alt dette i morgen.»
«Det er ingenting igjen å diskutere. Nå har jeg forstått alt. Min mening betyr ingenting for deg. Hvis du behandler meg slik allerede nå, kommer det bare til å bli verre senere.»
Hun gikk inn på soverommet deres og begynte å samle sammen tingene hans.
Skjorter, bukser, klokker – alt havnet ute i oppgangen.
«Du er fullstendig gal!» skrek Lisa mens hun forsøkte å samle sammen tingene sine som lå strødd overalt. «Misha, få henne til å slutte!»
Men Michael sto bare der, sjokkert og målløs, mens han så hele fremtiden han hadde sett for seg sammen med Marina falle fra hverandre foran øynene hans.
«Du kan ikke bare kaste meg ut på denne måten», sa han til slutt. «Vi skulle jo gifte oss.»
«Heldigvis rakk vi aldri å gjøre det», svarte Marina mens hun kastet den siste bunken med skjortene hans ut i gangen.
«Jeg fortjener en ordentlig partner, ikke en som oppfører seg som et dyr. Og du … dra og bo hos søsteren din.»
Så smalt hun døren igjen foran ansiktene deres og låste den. På den andre siden av døren kunne hun fortsatt høre rop og sinte stemmer, men Marina lyttet ikke lenger. En halvtime senere var det blitt stille utenfor.
Marina tok frem telefonen og bestilte middag fra favorittrestauranten sin. Først da gikk det opp for henne hvor sulten hun faktisk var. Hun hadde knapt spist noe gjennom hele dagen.
Og til sin egen overraskelse merket hun at humøret sakte begynte å bli bedre. Da det ringte på døren, kikket Marina gjennom kikkhullet og så et bud stå utenfor. Hun åpnet døren og tok imot maten. Men da fikk hun øye på Michael og Lisa, som fortsatt sto ute i oppgangen.
De stirret på henne med hat i blikket.
Det var tydelig at de hadde ventet på at hun skulle ombestemme seg og slippe dem inn igjen.
Marina tok rolig imot posene med mat, takket budet og lukket deretter døren uten så mye som å kaste et blikk på sin tidligere forlovede. Hun satte beholderne med favorittmaten sin på bordet, slo på TV-en og fant en film hun hadde utsatt å se i flere måneder.
Da hun tok den første slurken av vinen sin, innså Marina noe. Hun følte ikke sorg. Hun følte frihet.
«Så merkelig», tenkte hun mens hun nøt den deilige risottoen. «Å miste et forhold og samtidig finne tilbake til seg selv – alt på samme dag.»
Utenfor vinduet begynte stjernene å lyse på kveldshimmelen.
For første gang på lenge var det virkelig stille og fredelig i leiligheten. Marina så sitt eget speilbilde i vinduet, smilte og løftet vinglasset som om hun skålte for noe nytt. For seg selv.







