Hun kom for å hente sin del av avlingen – men broren hadde allerede tatt alt
Olga åpnet porten og så først de tomme bedene. Så fikk hun øye på tilhengeren ved siden av brorens bil.
Der lå det allerede sekker med poteter, kasser med gulrøtter og rødbeter, og to nett med løk. Pavel holdt akkurat på å bære ut glass med sylteagurker fra uthuset, mens kona hans pakket hvert eneste glass inn i gammelt avispapir.
Olga hadde kommet med sine tomme kasser.
Om våren lovet moren at alt skulle deles likt
Hytta tilhørte foreldrene. Ni mål med tomt, et lite hus, et drivhus og en kjøkkenhage som moren hver april sa at hun skulle gjøre mindre – men av en eller annen grunn plantet hun alltid alt likevel.
Olga var trettini år. Hun jobbet som regnskapsfører og bodde førti kilometer unna hytta. Pavel bodde i nabodistriktet, omtrent ti kilometer nærmere.
I mai sa moren med en gang:
– Poteter og grønnsaker deler vi mellom dere senere. Far og jeg trenger ikke så mye. Bare hjelp oss gjennom sommeren, vi klarer ikke alt alene lenger.
Olga sa ja. Pavel nikket også, selv om han den dagen brukte mer tid på grillen enn på hagearbeidet.
Plantene hadde problemer med å slå rot, og i flere uker kom det nesten ikke regn. I hytteområdet fikk de vann til vanning om kvelden etter en fast plan. Olga dro dit etter jobb for å fylle tønner, åpne drivhuset og binde opp agurkplantene.
Vanligvis kom hun to ganger i uken. På de varmeste dagene – tre ganger. Noen ganger sov hun over, men oftest kjørte hun tilbake til byen etter klokken ti om kvelden.
I løpet av sommeren ble det trettito turer. Pavel kom fire ganger. Han tok med barna for å plukke jordbær, klippet gresset ved porten én gang, og kom en annen gang til farens bursdag.
Da moren ba ham hjelpe til med potetene, svarte han:
– Jeg holder på med oppussing. La Olga vanne, hun er jo der uansett.
Olga hørte dette mange ganger. Hun begynte aldri en krangel. Hun tenkte at han i det minste ville ta med seg noen grønnsaker til vinteren når høsten kom.
Broren kom før henne
– Hvorfor ringte du ikke først? – spurte Pavel da han fikk øye på søsteren.
Han satte glassene inn i tilhengeren og strammet stroppen over dem.
– Jeg kom for å hente poteter og gulrøtter. Mamma sa at vi skulle dele i dag.

Moren satt ved siden av uthuset og skar av toppen på rødbetene. Ved siden av henne sto fire fulle sekker og seks kasser.
– Pasha tar med seg alt med en gang, – sa hun. – Han har en god kjeller. Senere kan du bare spørre ham, så gir han deg noe.
Olga svarte ikke med én gang.
– Mamma, du sa jo i vår at vi skulle dele avlingen.
– Ja, men dere kan jo dele senere. Hvorfor skal vi stå her og passe på hver eneste sekk nå?
Pavel smilte skjevt.
– Du trenger ikke så mye. Du spiser jo nesten ikke poteter. Vi har barn.
Han sa det rolig. Som om grønnsakene hadde vokst av seg selv, mens hele familien hadde vært opptatt med viktigere ting.
Olga så på faren. Han satt på trappen og sorterte hvitløk.
– Hun har kjørt hit hele sommeren, – sa han lavt.
Moren rynket pannen med en gang.
– Ikke begynn. Pavel er også sønnen min. Han trenger det mer.
Olga tok fem tomater fra vinduskarmen og en liten pose med paprika. De tomme kassene satte hun tilbake i bagasjerommet.
– Greit, – sa hun. – Tomten er deres. Da bestemmer dere også over avlingen.
Pavel var allerede i ferd med å lukke tilhengeren.
– Det er riktig. Og hvis du trenger noe, får du bare ringe.
En uke senere sendte moren regningen – men Olga nektet å betale for en avling hun aldri fikk
En uke senere sendte moren henne beregningen.
Meldingen kom på kvelden.
Moren sendte et bilde av regningen fra styret i hytteforeningen. Kostnaden for vann til vanning etter måleren og vedlikehold av den felles pumpen hadde kommet på 7 360 rubler for hele sesongen.
Rett etterpå skrev hun:
«Overfør 3 680. Halvparten er din. Det var jo du som brukte vannet mest.»
Olga trodde først at hun hadde lest feil. Så tok hun telefonen og ringte.
– Mamma, hvorfor skal jeg betale halvparten?
– Fordi du var på hytta hele sommeren. Du vannet hele tiden. Far og jeg er pensjonister, og det er vanskelig for oss å betale en så stor sum.
– Jeg vannet deres grønnsakhage.
– Ikke bare vår. Vi dyrket jo avlingen for dere også.
På kjøkkenbordet lå de fem tomatene hun hadde fått. To av dem hadde allerede begynt å bli dårlige rundt stilken.
– Min del av avlingen ble kjørt bort av Pavel.
Moren hevet stemmen:
– Han er ikke en fremmed person. Hvis du spør ham, så deler han sikkert. Man kan da ikke begynne å regne på hvem som skylder hvem hva bare på grunn av noen sekker med grønnsaker.
– Men halvparten av regningen har du allerede regnet ut at jeg skal betale.
Moren ble stille.
Etter en stund sa hun at hun ikke tvang noen, hun ba bare om litt hjelp slik familie gjør.
– Hvis vi skal gjøre ting «som familie», så gjør vi det slik også, – svarte Olga. – Jeg betaler halvparten av vannregningen når jeg får halvparten av det som ble vannet med dette vannet.
Moren la på.
Olga fant frem alle kvitteringene fra sommeren
I løpet av helgen gikk Olga gjennom bankkjøpene sine og meldingene hun hadde sendt til moren.
Slange og to koblinger. Tau til drivhuset. Frø til reddiker og grønnsaker. Middel mot skadedyr. Hansker. Plast til drivbenken. En ny vannkanne fordi den gamle hadde sprukket.
Totalt: 11 420 rubler. Bensinen regnet Olga ikke engang med. I familiechatten sendte hun bilder av kvitteringene og skrev:
«Juridisk sett tilhører hytta og avlingen dere. Det diskuterer jeg ikke. Men da er også utgiftene til tomten deres ansvar. Hvis vi skal dele kostnader mellom dem som fikk avlingen, betaler jeg min del etter at grønnsakene er delt. Hvis avlingen ble gitt til Pasha, kan dere be ham betale halvparten.»
Pavel svarte etter noen minutter:
«Er du seriøs? Har du virkelig begynt å regne på alt dette på grunn av poteter?»
Olga la ved et bilde av tilhengeren.
– Dere ga meg jo ingenting, – skrev hun.
Han svarte:
– Du har selv sagt at jeg fikk alt med tillatelse. Jeg tok ikke noe uten at noen sa ja.
– Nettopp, – svarte Olga. – Derfor handler dette ikke om din tillatelse. Det handler om regningen mamma sendte meg.
Etter det skrev hun ikke mer.
Faren tok hennes side
Senere samme dag ringte faren henne selv.
– Ikke overfør pengene, – sa han. – Du har allerede betalt din del gjennom hele sommeren. Jeg har forklart det til moren din.
I bakgrunnen kunne Olga høre at moren slo hardt med noe på kjøkkenet.
Om kvelden skrev moren til Pavel:
«Far og jeg betaler halvparten. Du betaler den andre halvparten. Avlingen er hos deg.»
Pavel diskuterte fortsatt i nesten tjue minutter. Han minnet dem på at han hadde kjørt barna til hytta, klippet gresset ved porten og hadde planlagt å dele poteter med dem til vinteren.
Til slutt overførte han 3 680 rubler til moren. Men han kom aldri med noe til Olga.
Neste vår ble kjøkkenhagen mindre
I april ringte moren og spurte hvor mange planter hun skulle kjøpe.
– Ingen til meg, – svarte Olga. – Jeg skal ikke ha noe med hagen å gjøre i år.
– Men hvem skal vanne alt?
– Pavel. Han har kjeller og tilhenger.
Moren sukket tungt, men begynte ikke å krangle.
Olga kom i mai for å hjelpe faren med å bytte ut en råtten planke på verandaen. Der halvparten av potetbedene tidligere hadde vært, lå det nå bare gammel plast.
Moren hadde plantet to korte rader med løk, ti potetplanter og fire tomatplanter i drivhuset.
Pavel kom aldri den våren. I september høstet moren to bøtter poteter, en kurv med løk og en liten kasse med tomater. Den ene bøtten beholdt foreldrene selv. Den andre satte faren inn i bagasjerommet til Olga. Tilhengeren kom aldri inn på gårdsplassen det året.







