«Er du virkelig ved dine fulle fem, Antonina Mikhailovna? Har du glemt hvordan du svek oss for fem år siden?» – svigerdatteren nektet å hjelpe da svigermoren plutselig dukket opp igjen
— Er du virkelig ved dine fulle fem, Antonina Mikhailovna? Og hvem er det egentlig du har bestemt deg for å be om hjelp nå? Har du allerede glemt hvordan du sviktet meg og mannen min for fem år siden? Selvfølgelig, hvorfor skulle du huske det? — sa svigerdatteren sint, ute av stand til å tro at svigermoren faktisk hadde våget å ringe.
— Larisa, hvor er Boris? — spurte mannens mor forvirret da hun hørte at det ikke var sønnen hennes som svarte. Derfor endret hun plutselig måten hun snakket på – stemmen ble smiskende og nesten bedende, noe som var helt ulikt henne.
Larisa trodde først at hun hadde hørt feil. Svigermoren hennes? Etter så mange år?
Men da hun så på mannens telefonnummer på skjermen, forsto hun at det faktisk var Boris’ mor hun snakket med.
— Antonina Mikhailovna! Er det virkelig deg? Jøss, hvor mange år har gått! — svarte Larisa og lot som hun ikke hørte spørsmålet hennes.
— Men hva er det som plutselig gjør at du husker oss? Det kan vel ikke være fordi du trenger noe hjelp? Stemmer det? I fem år har jeg og mannen min verken sett eller hørt fra deg. Og takk og lov for det! Og så plutselig dukker du opp igjen som om ingenting har skjedd. Hva kan grunnen være denne gangen?
Larisa valgte med vilje en kald og spydig tone, slik at svigermoren skulle forstå én ting: Hun hadde ikke tilgitt det som hadde skjedd, og hun hadde heller ingen planer om å gjøre det i fremtiden.
— Larisa, du svarte fortsatt ikke på spørsmålet mitt. Hvor er Boris? Jeg ringer mobilen hans fordi jeg forventet å høre stemmen til min egen sønn, — sa Antonina Mikhailovna, mens hun prøvde hardt å late som om hun ikke la merke til svigerdatterens ironi og sarkasme.
— Nei, det kommer jeg ikke til å fortelle deg! Og Antonina Mikhailovna, jeg ber deg om å la oss være i fred. Du klarte deg helt fint uten oss i alle disse årene, så du får vel klare deg videre uten vår hjelp også. Og for å være ærlig, verken du eller problemene dine angår oss lenger!
— Hva sier du, Larisa? Ja, jeg forstår at vi hadde en konflikt en gang, men man kan da ikke gå rundt og huske på det resten av livet. Og det er ingen grunn til å oppføre seg så uhøflig. Ikke rart jeg alltid sa til Boris at du mangler både takt og folkeskikk. Men hvor skulle du egentlig ha lært det, når du vokste opp på barnehjem?
— Og hvorfor ringer du da en så «uhøflig og taktløs» svigerdatter? — svarte Larisa såret, og glemte et øyeblikk at svigermoren faktisk hadde ringt til mannens telefon.
— Boris finnes ikke for deg lenger. Du strøk sønnen din ut av livet ditt for lenge siden. Allerede den gangen han fortsatt prøvde å ha et normalt forhold til deg. Du dullet alltid med datteren din og gjorde alt for henne, mens Boris bare fikk problemer og vonde opplevelser fra deg. Nå er samtalen over!
Larisa la på før Antonina Mikhailovna rakk å si et eneste ord til.
«Nei, dette er ikke tilfeldig. Den gamle dama hadde aldri ringt hvis hun ikke virkelig hadde havnet i en vanskelig situasjon. Hun trenger tydeligvis sønnen sin nå. For en mangel på samvittighet!» — tenkte Larisa bittert mens hun husket den store konflikten som hadde oppstått mellom dem fem år tidligere.
Den gangen hadde Antonina Mikhailovna kunngjort at hun ville gi bort bestemors hus – huset som for lenge siden var lovet til Boris – til sin eldste datter Vera.
Eller rettere sagt: til Veras eldste sønn.
Og selv om Vera allerede tidligere hadde fått en stor gave fra foreldrene sine – pengene fra salget av bestefarens leilighet som bryllupsgave – brydde det ikke svigermoren til Larisa seg om.
Hun tok en beslutning som Larisa mente var fullstendig urettferdig og svikefull.
Da Boris kom tilbake fra garasjen, fortalte Larisa ham om telefonsamtalen med moren.
— Kan du tenke deg det? Hun husket plutselig at hun hadde en sønn. Hvordan kan hun ha samvittighet til det? Hun må jo ha forstått at hun såret deg med det hun gjorde. Hun kunne ikke ha vært uvitende om det. Men hun ba aldri om unnskyldning, prøvde aldri å forklare seg eller gjøre noe godt igjen. Hun bare forsvant i fem år, og nå kommer hun tilbake som om hun sier: «Her er jeg, ta godt imot meg!» — sa Larisa følelsesladet til mannen sin.
— Hva ville hun egentlig? — spurte Boris stille og uten glede i stemmen.
— Jeg aner ikke. Hun ville snakke med deg.
— Da ringer hun nok igjen. Hvis hun plutselig dukket opp etter fem års stillhet, så er det helt sikkert en grunn til det.
Og ganske riktig. En time senere ringte Antonina Mikhailovna igjen.
Denne gangen tok Boris telefonen.
Larisa kunne se hvordan ansiktet hans forandret seg mens han snakket med moren. Det ble mørkere og mer alvorlig.
— Så? Hva var det moren din kom med denne gangen? Hva overrasket hun deg med? — spurte kona da Boris avsluttet samtalen.
— Hun gråter og prøver å få meg til å synes synd på henne. Hun sier at far er alvorlig syk, og at hun selv også trenger behandling. Hun klarer ikke å ta vare på ham alene. De trenger penger til en pleier.
— Så praktisk! De trenger penger! — svarte Larisa med bitter ironi.
— Vi trenger jo også penger. Jeg og sønnen vår på ti år bor trangt i en liten leilighet. Vi har ikke råd til å kjøpe noe større. Kanskje vi også burde ringe noen og begynne å klage over problemene våre?
— Mor sier hun ba Vera om hjelp, men søsteren min nektet. Hun sier at hun har mer enn nok av sine egne problemer. Vanya, den eldste sønnen hennes, har giftet seg, de har fått et barnebarn, og alle pengene deres går nå til familien hans, — fortalte Boris videre om detaljene fra samtalen med moren.
«Så nå trenger dere plutselig sønnen deres?» – svigerdatteren avslørte svigermorens plan og tvang familien til å møte konsekvensene av sine egne valg
— Hvem kunne ha forventet noe annet! Svigermoren din ga jo alle pengene til Vera og i tillegg bestemors hus. Hun håpet vel at den kjære datteren hennes skulle ta vare på henne og faren når de ble gamle. Men se hvordan det endte – det viste seg at datteren din ikke var det minste takknemlig.
— Ja, det stemmer. Du har rett, Larisa, — svarte Boris stille.
— Mor sier at bestemors hus ble solgt, og at pengene gikk til bryllupet til Ivan, som bestemte seg for å gifte seg allerede som tjueåring. Og da oldebarnet deres ble født, ble mor helt overveldet av glede og ga dem alle pengene hun og far hadde spart til vanskelige tider.
— Vera presset henne til det, visstnok. Hun maste hele tiden på moren om at barnet trengte så mye forskjellig, mens sønnen og svigerdatteren hennes hadde brukt alle pengene sine på å kjøpe leilighet og satt igjen med masse gjeld.
— «Vi må hjelpe de unge foreldrene. Ikke vær gjerrige, dere. Gjør noe godt for familien deres», skal hun ha sagt.
— Og til slutt klarte hun å få moren til å gi fra seg hver eneste krone.
— Akkurat det overrasker meg ikke det minste, — svarte Larisa.
— Men spørsmålet er et annet: Hva vil svigermoren din egentlig ha fra oss? — spurte hun misfornøyd.
— Hva hun vil? Det er jo ganske åpenbart. Hun vil at vi skal hjelpe dem økonomisk. Hun vil at mor skal kunne ansette en pleier til far. Og selv skal hun legges inn på sykehus for en operasjon hun har utsatt hele tiden på grunn av situasjonen med far.
— Jasså? Så nå trenger de penger!
Larisa lo bittert.
— Vil ikke moren din heller ha «ingenting»? Jeg ønsker selvfølgelig ikke noen vondt når det gjelder helse. Ingen er beskyttet mot sykdom. Og ja, voksne barn bør hjelpe foreldrene sine når de blir syke og svake.
— Men dette gjelder ikke oss.
— Har du allerede glemt hvordan foreldrene dine behandlet deg da det handlet om arven? Hvordan de lovet deg huset og så tok det fra deg? Hvordan de hjalp søsteren din ikke bare én gang, men to ganger?
— Og egentlig blir dette tredje gangen, siden de nå ga bort alle pengene sine til barnebarnet og kona hans.
Boris svarte ikke.
Han syntes synd på foreldrene sine. Fem lange år hadde gått uten at han hadde sett dem. Men smerten og skuffelsen han hadde båret på i hjertet, gjorde at han ikke klarte å bare tilgi alt.
Nå var ansvaret hos søsteren hans.
Det var Vera som måtte ta vare på moren og faren.
For alt foreldrene hadde eid – pengene, huset og leiligheten – hadde de gitt til hennes familie.
— Hva sa du til Antonina Mikhailovna? — spurte Larisa da hun så hvor langt inn i tankene mannen hennes hadde forsvunnet.
— Hva kunne jeg si? Hvor skulle vi få pengene fra?
— Da gjør vi det sånn. Ikke si noe foreløpig. Jeg skal snakke med henne selv.

Dagen etter, etter å ha tenkt nøye gjennom alt, ringte Larisa selv til svigermoren.
— Antonina Mikhailovna, jeg har hørt at dere bestemte dere for å be oss om hjelp? Fra den «uhøflige og taktløse» svigerdatteren og den snille sønnen deres som visstnok har tilgitt alt dere gjorde mot ham? — begynte hun bestemt.
— Åh, Larisa… hvorfor snakker du slik? Se hvordan livet har blitt. Boris’ far er allerede veldig dårlig. Legene sier at han ikke har lenge igjen. Og jeg klarer meg heller ikke uten behandling.
— Kanskje dette er skjebnens måte å straffe oss på. Jeg har ingen andre å be om hjelp. Derfor måtte jeg vende meg til sønnen min. Uansett hva som har skjedd, så er han jo fortsatt barnet mitt, — svarte svigermoren med en svak og sørgmodig stemme.
— Så merkelig. Jeg trodde nesten han var adoptert. For det virker jo som om den eneste ekte datteren deres alltid har vært Vera, — svarte Larisa kaldt.
Larisa visste at svigerforeldrene hennes allerede hadde fått kjenne konsekvensene av sviket mot sønnen.
Men Vera – Boris’ søster – hadde fortsatt ikke lært noe.
Og akkurat nå var Larisas viktigste mål å lære Vera en lekse.
Selv svigermoren trengte også å forstå hvor grensen gikk.
— Greit. Vi skal finne penger til dere, — sa Larisa plutselig.
— Dere skal finne penger? — spurte Antonina Mikhailovna, nesten redd for å tro på det hun hørte.
— Ja, vi skal finne dem. Vi kan låne penger eller ta opp et lån. Det spiller ingen rolle.
— Men det er bare én betingelse.
— Hvilken betingelse? — spurte svigermoren usikkert.
— Dere overfører eierskapet til toromsleiligheten deres til sønnen deres, Boris.
— Hva? Men Vera da? Dette er jo barnas felles arv etter at vi en dag går bort.
— Arv? — gjentok Larisa høyt.
— Da har vi ingenting mer å snakke om.
— Alle spørsmålene og ønskene deres får dere rette til datteren deres.
— Nei, Larisa, vent. Jeg forstår at Boris er såret fordi vi ikke hjalp ham og deg, og fordi vi ga alt til Vera. Men dette føles likevel ikke riktig.
— Hun har tre barn. Hun må også ha rett på en del av leiligheten vår, — prøvde svigermoren å forklare.
— Jeg har sagt hva betingelsen min er. Det kommer ingen andre.
— Hvis du fortsatt vil diskutere dette, kan vi like gjerne avslutte denne samtalen, — sa Larisa bestemt.
Hun lot seg ikke overtale.
— Greit… Jeg går med på det.
I dagene som fulgte, brukte Larisa og Boris tiden på å finne pengene de trengte å låne ut til moren.
Deretter reiste de til byen der foreldrene bodde og gikk til en notar.
Antonina Mikhailovna ga fra seg leiligheten til sønnen sin. Faren hans ga også sitt samtykke. Da Larisas svigerinne fikk vite at foreldrene hadde skrevet leiligheten over på Boris, eksploderte hun av sinne.
Hun ringte dem gang på gang, men verken Boris eller kona hans ønsket å snakke med henne. Til slutt blokkerte de ganske enkelt nummeret hennes. Kort tid etter døde svigerfaren.
Antonina Mikhailovna brukte lang tid på å komme seg etter operasjonen. Hun prøvde å ikke plage sønnen og svigerdatteren med for mange telefonsamtaler.
Men en dag skjedde det noe forferdelig.
Noe hun aldri hadde forventet.
— Antonina Mikhailovna, du må flytte ut av leiligheten vår. Vi skal selge den. Vi trenger større plass nå. Sønnen vår vokser opp, og han trenger sitt eget rom.
— Og jeg og Boris fortjener også endelig å bo under normale forhold, — sa Larisa da hun ringte svigermoren.
— Flytte? Hva mener du? Hvor skal jeg dra? Jeg trodde jeg skulle få bo her resten av livet…
— Nei, dette var ikke avtalen vår. Leiligheten tilhører oss, så vær så snill å flytte ut. Og helst så raskt som mulig, — insisterte Larisa.
— Men hvor skal jeg gå? — spurte Antonina Mikhailovna med tårer i stemmen.
— Det er ikke mitt problem.
— Kanskje du kan dra til datteren din. Dere gjorde jo så mye for henne og familien hennes.
— Til Vera? Men hun venter ikke på meg. Og de har jo ikke plass…
— Da får de vel finne plass. De kan vel ofre litt for moren sin.
Antonina Mikhailovna hadde ikke noe annet valg enn å flytte inn hos datteren. Vera var rasende på grunn av det svigerdatteren hadde gjort. Men hun kunne ikke bare sende moren på gaten – hva ville folk si?
Selv om det fantes en annen løsning… Et aldershjem. Kanskje det var dit moren måtte sendes. Men først måtte alt organiseres. I mellomtiden solgte Boris og Larisa begge leilighetene sine, kjøpte en treromsleilighet, pusset den opp og lever nå et godt og rolig liv.







