Sergej sto midt i stua og så med avsky på en liten flekk på ermet til den dyre genseren sin. Rommet luktet av parfymen hans — skarp, selvsikker, med hint av sandeltre.
— Serjozja det er foreldrene mine, — sa Irina og prøvde å holde stemmen stødig. — Det har skjedd en ulykke. Strømmen i det gamle huset deres tålte ikke belastningen. Veggene er svarte av sot og taket har rast sammen. De har ingensteds å gå, forstår du? Bare til oss.
— Vi har en toroms leilighet Ir. Kontoret mitt er mitt rom. Der lager jeg strategier der investerer jeg. Jeg kan ikke jobbe når det skramler i gryter på kjøkkenet og det lukter apotek i gangen.
Han gikk bort til vinduet og dro nervøst i gardinen. Irina så på nakken hans og kjente ikke igjen mannen hun hadde levd med i ni år. Hun visste at “investeringene” hans var en illusjon som hun selv betalte for ved å jobbe tolv timer om dagen som arkitekt og restaureringsspesialist.
— Det er midlertidig til vi finner en løsning for boligene deres, — la hun til lavt.
— En løsning? Med hvilke penger? — Sergej snudde seg brått, ansiktet hans forvridde seg. — Igjen lønnen din? Og prosjektet mitt? Du lovet å investere hundre tusen i min nye tjeneste denne måneden. Hvis dine gamle flytter inn her, kommer jeg aldri til å lykkes!
Han snudde seg og gikk inn på soverommet. Irina hørte hvordan skapdørene smalt. Inni henne frøs alt til is. Som om noe uopprettelig nettopp hadde brutt sammen og bare etterlatt tomhet.
Bare tre dager tidligere hadde Irina sittet hos notarius. Han hadde gitt henne dokumentene som bekreftet at hennes fjerne tante Klavdija fra Karelen hadde gått bort.
Tanten var streng, ensom og svært rik. Hun etterlot seg ikke bare et stort gammelt hus ved en innsjø, men også kontoer med åttesifrede beløp.
Irina hadde nesten løpt hjem for å juble, men på veien stoppet hun hos venninnen Vera. Etter å ha hørt nyhetene rynket Vera pannen.
— Irka ikke si det til Sergej med en gang, — sa Vera mens hun rørte i teen. — Du vet hvordan han er. Han venter bare på å bruke pengene dine. Test ham. Penger viser hvem en person egentlig er.
— Men Vera han er mannen min, — tvilte Irina.
— Nettopp derfor skal du se om han er mannen din eller bare en som lever på deg. Si at det er problemer og ingen penger. Da ser du sannheten.
Irina nølte lenge men bestemte seg til slutt. Og nå mens hun hørte Sergej pakke, forsto hun at Vera hadde rett.
Ti minutter senere kom mannen ut i gangen med en stor koffert den samme de brukte på ferier som Irina alltid hadde betalt.
— Jeg bor hos Stas, — sa han uten å se på henne. — Ring meg når du har ordnet dette rotet. Send foreldrene dine til et sanatorium eller et sted på landet.
— Men de har ingen andre steder å gå, — hvisket Irina.
— Du finner på noe. Du er jo sterk, — smilte han kaldt og gikk.
Leiligheten ble stille. Så stille at hun hørte regnet utenfor. Hun så seg selv i speilet en blek utmattet kvinne. “Dette er riktig” tenkte hun. “Bedre nå enn om ti år.”
Hun pakket raskt. Tok bare det nødvendige og laptoppen sin. Hun kjente en ny besluttsomhet vokse. Turen til landsbyen tok nesten en hel dag. Da bilen svingte inn på skogsstien så Irina innsjøen — stor, blygrå under tung himmel.

Huset til tante Klavdija sto på kanten av en klippe gammelt og mektig som en vokter fra en annen tid. Hun låste opp døren. Inne luktet det tørt gress og gammelt tre.
Om kvelden banket det på. En liten kvinne sto der.
— Jeg er Zoya naboen. Klavdija ba meg hjelpe den som kom.
Neste dag kom Oleg. Høy, sterk, stille. Han reparerte uten mange ord.
— Har dere fyrt i ovnen? spurte han.
— Nei jeg er redd for å ødelegge noe.
— Jeg viser deg.
Tiden gikk. Irina begynte å puste lettere. En dag fant hun en liten valp i en kurv. Oleg hadde lagt den der. Hun kalte den Buran. En måned senere ringte Sergej.
— Jeg kommer i morgen vi må snakke.
— Ikke kom jeg skal skilles, — sa hun.
Han lo.
— Du klarer deg ikke uten meg.
Men han kom likevel.
— Vi selger huset! sa han straks.
— Nei, — svarte Irina rolig. — Dette var en test. Og du besto den ikke.
— Dette er felleseie!
Da kom Oleg ut.
— Arv deles ikke, sa han rolig.
Sergej ble blek og forsvant. Vinteren kom. Irina satt ved peisen med Buran ved føttene. Hun sendte melding: “Jeg er hjemme.” Døren åpnet seg. Oleg kom inn.
— Skal vi dra til foreldrene dine i morgen?
— Ja, — smilte hun.
Og for første gang føltes alt ekte.
“Unnskyld jeg kan ikke gi fra meg plassen det er vanskelig å stå,” sa han lavt.
Folk trodde han bare fant på.
Ingen visste at disse beina seks måneder tidligere hadde holdt oppe et kollapsende tak over en gravid kvinne han aldri hadde møtt. Til tårer…







